Guro & Monings

Seterbryllup

Guro & Monings
Seterbryllup

Dette er fortellingen om da vår kjære venninne Kine fikk sin Trym. Et skikkelig eventyrbryllup i Trysils skoger. Det er også en fortelling om en konka Toyota. Om et villhjerte av et sjeldent kaliber. Om den store kjærligheten. Om trekkspillmusikk og myggspray. 

Det er midt i fellesferien. Monings og Olaf har kjørt fra Larvik og stopper innom i Lørenskog for å plukke opp Guro og gutta hennes. Vi lemper bilen full av kameraer, glutenfri kost (vi må lukke øynene når vi passerer Bolleland, for å si det sånn), klær til fjelltur og klær til fest, vi skal i bryllup! 

Vi får akkurat lukket igjen bakluka (ved å lene oss hardt inntil, vel å merke) og setter oss i bilen og skravla er i gang. På vei ut av Lørenskog spør sjåfør Monings som vanlig: Hvor skal vi? Reiseleder Guro ler, det spør du om hver gang. Mot Gardermoen. Ok, sier Monings og svinger av i en helt annen retning som vanlig. Guro ler og ler. Du kjører alltid feil her. Hæ! Gjør jeg? spør Monings dønn forvirra. Er ikke detta veien mot Nannestad da? Guro ler så hun rister. Ække denna veien det heller, dessuten gjorde du akkurat det samme sist. Vi humrer og ler mens gutta diskuterer Mind Craft i baksetet. Vi tar ei lita ekstra sløyfe rundt Lørenskog før vi suser ut på motorveien. 

Vi har ikke kommet veldig langt før det begynner å blinke i varsellampene i dashbordet: "Feil i hybridsystem., stopp et trygt sted.» Har du sett sånn uflaks! stønner Monings og henger over rattet. Vet du, sier Guro, det rare er at jeg hadde altså en sånn underlig følelse av at vi sku få motorhavari i dag. Vi ser på hverandre og fniser. Da blir det vel sånn.

Og sånn blir det. Da vi stopper bilen utenfor Circle K, vil den slettes ikke starte igjen. Fire timer senere har vi skrapet femten flaxlodd for å prøve å vinne en ny bil, spist hundre is mens vi ventet, blitt tauet av Viking til  verkstedet og kjørt hjem igjen til Guro av bestefar. 

Vel hjemme i gårdsplassen hos Guro igjen fyller vi den lille elbilen med ting og begynner på nytt. Svinger ut fra Lørenskog igjen, denna gangen med reiseledern bak rattet og sjafførn i passasjersetet. Vi treffer rett på riktig vei og kjører straka vegen til Trysil!

---

Vi står spente under det eldgamle, mosegrodde eiketreet i skogen. Inn på den smale stien kommer Kine og Trym. Hånd i hånd. Barbeint. Smilende. Det lukter myggspray og barskog. Vi har små barnehender stukket inn i våre. Dette er guttas første bryllup og de er spente. Hundene logrer. Her er vi sammen. Noen i bunad, noen i lette sommerkjoler, andre i turklær. Alle med spent glede i tårevåte øyne. Dette kjennes så ekte. Så ur et eller annet. Så høytidelig og samtidig så hverdagslig. En dag i livet. Et øyeblikk av kjærlighet og samhold. Av noe større. 

De når frem til treet de to. Stopper under det og vigsleren begynner å snakke. Det er stille i skogen. Bare en og annen fugl kan høres. På hodet har Kine en krans med blomster hun plukket på setra rett før hun kom. Et par fjær er også lett stukket nedi. Trym har en sånn trygghet ved seg. En sånn lett glede og tungt alvor samtidig. Vi forstår hvorfor Kine prater non-stop om denne mannen. De har noe spesiellt disse to. De er helt og fullt seg selv sammen. Det er som om de bare er sjeler ovenfor hverandre. Det er unikt. Det er kanskje det som kalles kjærlighet.

Tårene våre smaker salt. Det er bare to måneder siden vi satt ved siden av hverandre, Guro, Monings og Kine i Maria sin bisettelse. Da gråt vi også. Tok farvel. I dag feirer vi livet. Maria er der med oss, det kjenner vi så sterkt. Det er som om hun sveiper over i en liten vind. Tenk at livet er så fint. At vi er så heldige. At vi får dele dette magiske som det er å være menneske. Maria snakket mye om villhjerter. Kine er et sånt villhjerte. Et sånt som slår litt ekstra for alle andre, et sånt som nekter å bare være som forventet. Et sånt som ikke slår helt rytmisk, men heller danser. Sånne viltre hjerter kan bli litt slitt. I september skal Kine ha en stor åpen hjerteoprasjon. Et av de vakreste, modigste og ærligste villhjertene vi vet om, må fikses litt. Tenk så heldige vi er som har en veninne som henne. Tenk at vi står her i skogen og kjenner livet pulsere gjennom årene våre og får lov til å dele denne gleden. Det er stort. Så enkelt og så stort. Så vilt og så rolig. 

Vi visste ikke at bryllup kunne kjennes sånn.

Kjære Kine & Trym, vi ønsker dere det aller beste i hele verden. Kjærleik!