Guro & Monings

Farvel elskede venn

Guro & Monings
Farvel elskede venn

Den siste uken i mai henger skyene lavt. Regnet sildrer jevnt. Det er som om himmelen gråter sammen med oss. Dråpene som sakte glir ned på vindusrutene utenfor er som et speil på våre tårer som er så vanskelig å holde igjen. Det er så langsomt alltingen, som om tiden har fått en annen ånd over seg. Som om alt har blitt annerledes. Vi går liksom ved siden av tiden. Kjører i saktefila på motorveien. Alle andre bare suser forbi i hverdagslivets rasende tempo. Vi går sakte. Tenker. Minnes. Gråter. Og ler. Vi er i en tilstand av sorg og takknemlighet. Vi lever så intenst, men føler oss tomme. Det er en underlig følelse det der når noen dør. Det nytter ikke å fylle tomrommet med noe heller. Bare med tid kan det fylles. Tid, kjærlighet og levd liv. 

I dette tomrommet går vi og kjenner at vi har antennene mye lenger ute enn vanlig. Ser etter tegn, lytter. Er hun rundt oss? Vi synes vi kan føle henne, høre henne og se henne overalt. En liten fugl setter seg på vinduet og insisterer på å titte inn. En sang kommer plutselig på som minner om henne. Det er som om alle heter Maria, det popper opp uansett hvor du er eller hvem du snakker med. Regnbuer hvor enn du ser. En stemme som forteller deg hvor øredobben du har mistet for lenge siden ligger. Det må være henne.

Så kommer dagen for Marias bisettelse. 31. mai, den siste vårdagen. Vi våkner til livlig fuglesang, sol fra blå himmel og vi kan legge igjen jakken hjemme. Det er som om sommeren har kommet, en dag før tiden. Vi skriver til hverandre: Er det lov å si at vi gleder oss til denne dagen? Blir enige om at, jo, det er lov. Det er jo Maria vi skal si farvel til. Maria som aldri gjorde det andre forventet, men som turte å gjøre det hun selv trodde på. Maria som var den modigste og mest frimodige av oss. Maria gledet seg. Til all kjærligheten og så mye ekte følelser. Da kan vi også det. Vi finner frem lyse sommerklær -og gleder oss.

Hjemme hos Mona kommer katten, som var høygravid dagen før, tuslende inn i stua med lett mage og klissete bakpoter. Nye liv har blitt til denne morgenen! Det er helt magisk! Fødsler var Marias lidenskap. Hun fotograferte fødsler, assisterte fødsler, elsket fødsler. ”Når jeg blir frisk igjen skal jeg bare jobbe med fødsler,” pleide hun å si. Også dette føles som et tegn på at hun er med oss. 

Vi kjører til kapellet i Kongsberg fra hver vår kant. Ringer hverandre to ganger på veien. En siste gang må vi bli enige med oss selv om at ordene vi har skrevet ned på et ark, er i orden å lese. Vi er så redde for å ta plass på en sånn dag. Er så redde for å si noe feil, men vi vil jo så inderlig gjerne si et skikkelig siste farvel. Få sagt hvor mye vi elsker henne, vår sjelesøster. Få fortalt familien hennes og barna hennes at vi er der for dem. Maria er så mye mer enn ett menneske for oss. Hun er en hel familie, en familie vi har blitt uendelig glad i, som har en helt egen plass i hjertene våre.

Vi finner plassene våre på tredje rad. Kapellet er helt fullt. Maria hadde så mange nydelige mennesker i livet sitt. I dag er de her alle sammen. Et lite barnehode med selvklippet pannelugg titter frem fra første rad. Ludvig strekker armene ut og den lyse luggen piler mot oss. Krabber opp i fanget til Ludvig og finner hånden til Guro som sitter ved siden av. Sånn sitter de lenge, sier ikke et eneste ord. Gjennom minneord, salmer og musikk sitter de sånn. Svakt viskende hører vi noen av de siste ordene Maria sa til oss: Ta vare på barna mine. 

kjære Maria-30.jpg

Det er så mye kjærlighet i alles øyne, bak tårene er det kjærlighet vi ser. Det er kjærlighet i skjelvende stemmer, i gode klemmer og i alle sangene og i ordene. I tilstedeværelsen. Vi er der sammen alle sammen. Det føles på en måte så trygt å være der. Tiden står stille og jorden er ikke bare et sted for jobb og mas. Det føles hellig. Vi blir minnet på livet. På døden og på kjærligheten. På Marias liv, alt hun var. Alt hun er. 

kjære Maria-23.jpg

Så er det vår tur. Våre minneord har vi ikke skrevet selv. De kom til oss med vinden fra en velkjent stemme. Vi har vært frem og tilbake sikkert hundre ganger. Tør vi dette? Tør vi lese dette høyt? Det krever mot. Men innerst inne har vi aldri vært i tvil. Dette gjør vi for deg, Maria, fordi du har lært oss mer om mot og livet enn noen andre. Fordi dette er dine ord, det er vi helt sikre på, selv om du formidlet dem fra den andre siden. Vi tar sats, finner frem den modigste stemmen vi har. Som slettes ikke er så høy og klar, men skjelvende og svak akkurat i dag. Den bærer akkurat. Men vi gjør det. Vi leser dine ord høyt. For det er ingenting å være redd for, dette livet. Så lenge du har gode intensjoner, er det bare å finne frem motet og gjøre det. Det har vi lært av deg, elskede venn. Så her kommer den. Talen din til de levende: 

kjære Maria-136.jpg

Kjære alle sammen, alle dere elskede sjeler. 

Til dere som kom gjennom min kropp, til dere som har kropper som jeg kom gjennom, til alle som har vært rundt og i nærhetena av min menneskekropp. Som har berørt og vært nær meg på den ene eller andre måten: Tusen takk. 

Av dere har jeg lært alt. Det er dere som har gitt meg kjærlighet og visdom nok til å gå videre. Til å uteksamineres fra kjærlighetsuniversitetet jorden i faget kjærlighet. Jeg er dere uendelig takknemlig. Jeg elsker dere.

Jeg vil gi dere tilbake. 

Dere kan når som helst rekke ut hånden for å nå meg. 

Jeg er overalt. Alle steder til samme tid. 

Jeg er i himmelen, i Valhall, i naturen og i stjernene. Jeg er så glad. Så uendelig lykkelig. Det bobler i hele meg. I hele verden. Vinden bruser. Fargene eksploderer. Havet synger og fjellene viser styrke. Bare menneskene gråter. Fordi dere ennå lærer. Om livet. Om kjærligheten.

Jeg gir dere kjærlighet i blomster, i snø, i sol og i vind, i tårer og vanskelige stunder, i et kjærtegn fra et annet menneske, i dyras nesten umerkelige pust. 

Vit at dere aldri er alene. 

Det har vi aldri vært. 

Det er en kraft som går gjennom verden. 

Den gjennomstrømmer alt.

Stopp opp menneskekroppen innimellom. Hvil i pusten. I naturen. Hvil i din væren. Ingenting blir borte. Alt blir til kjærlighet. Det vet jeg nå. Nå er jeg en del av den store kjærligheten som bærer deg gjennom livet.

Vær trygg, vakre sjel.

Vær trygg.

Alt er godt. Alt er riktig.

Alt er kjærlighet.

Lev!

Lev så det kjennes i hver celle. 

Lev så det blir skikkelige spor.

Og ta vare på hverandre. 

Dere er her sammen.

Ansvarlige for hverandre.

Gi hverandre kjærlighet.

Også når ting blir vanskelig,

når sinnet og trasset tar bolig.

Ja, særlig da:

Hold rundt hverandre.

Gi hverandre kjærlighet.


Rop bare på meg om det blir for vanskelig,
så skal jeg komme å gi deg et lite muntert dytt i ryggen.
Nå skulle jeg jo avslutte denne talen så høytidlig og fint,
men det ble visst ikke helt sånn.

Da er alt som det pleier.

Kjærleik, folkens.

Kjærleik!

kjære Maria-115.jpg

Maria var og er et villhjerte! Hun delte så raust av sitt liv på bloggen sin

W I L D + F R E E .

I våre øyne var hun en av de beste fotografene og historiefortellerne som finnes.




Bildet av oss er tatt av våre kjære kollega og venn Kine Bakke.