Guro & Monings

Når døden er det eneste sikre

Guro & Monings
Når døden er det eneste sikre

Dette er fortellingen om Andreas. En ny venn som snart skal dra igjen. Om livet sett med nye øyne fra en fotograf som ikke lengre kan fryse tiden.

Det er april, måneden for årets store happening i bransjen vår: Landsmøtet til Norges Fotografforbund. Over 200 fotografer fra hele landet samles for et tredagers seminar fylt til randen med inspirerende foredrag. I høst ble vi spurt om delta på en sofaprat på scenen som en avslutning på hele arrangement. Vi har altså visst dette en stund, men har vi forberedt oss? I typisk Guro & Monings-stil har vi jo ikke det! Vi har bare hatt en inderlig tro på at det ville bli akkurat som det skal.

En ting vet vi og det er at vi skal snakke med vår kollega Andreas Bjørge. Andreas er en vi ser opp til. En utrolig dyktig fotograf. Han har vært fotograf i over 30 år og har drevet suksessbedriften Nordstrandfotografene i de 20 siste av dem sammen med sin venn Rolf Einar. Nå lever Andreas med uhelbredelig kreft med spredning og vet at tiden han har igjen er en knapp ressurs. Vi vet at dette blir en samtale som går i kjernen. Det er alt.

To timer før vi skal på scenen, får vi det for oss: Hva om vi avslutter det hele med en sang som vi synger med den stemmen vi har? Pent blir det neppe, men må det være pent for å berøre sjeler? Det er lunsjpause. Vi sitter i et hjørne i en restaurant, har nettopp fortært en risotto som smakte sånn passe og starter å synge. Det er som om sangen, den rette sangen, bare kommer til oss. Vi ser oss rundt, en gjest drar på seg jakken og går ut. Vi humrer litt og synger videre. 

Vi ser på hverandre og sier nesten i kor at nå ble vi fryktelig nervøse. Hvorfor påfører vi oss sjøl et sånt press, da? sier vi og latteren triller. Men nå er det sagt og det kan nok ikke gjøres om på nå. Har Guro & Monings fått noe for seg, ja, så gjør vi det. Under mottoet at «Man måste bjuda på!» Andreas er på vei til Drammen og ringer oss på FaceTime. Hva tror du om å ta en sang på slutten? spør vi. Hvorfor ikke, får vi til svar, så lenge han også får igjennom sitt ønske: At det hele skal starte med sangen ”Always look on the bright side of life”.

Andreas Bjørge-14-2.jpg

Så sitter vi plutselig der, i den sofaen vi har visst om siden i fjor høst. Salen er full av kjærlighet fra kollegaene våre, de bærer oss alle tre. 

Andreas ser utover forsamlingen:
- Det må ofte skje noe alvorlig før en forandrer kurs. Det er synd at det er sånn, men sånn er det for de fleste. Jeg er veldig glad hver morgen vekkeklokka ringer og jeg har fått en ny dag. Jeg er ikke kristen, jeg ser mer på meg selv som en buddhist, men jeg ber hver eneste kveld for alle dem som er i samme situasjon som meg.

Andreas har nettopp gitt en statusoppdatering til lyttende kollegaer. Bukstpyttkjertelen er en av de virkelig kjipe stedene å få kreft i. Han har allerede tangert de fleste rekorder om overlevelse og føler at hver dag er overtid. En gave. Nå er det bare å leve! Ingen vits i å kjøpe grønne bananer og vente på at de skal bli modne, for å si det sånn.

Hva vil du si til kollegaene dine som sitter her akkurat nå?
-Ikke bli fanget i jaget etter materielle ting. Hvis du sitter på kontoret til seine kvelden hver dag, er det ikke verdt det. Jeg har brukt mye av livet mitt til nettopp det. Men nå, når timeglasset renner ut, er det ikke viktig lenger. Bruk tid med familien din. Det er dét som betyr noe. Det jaget har blitt for mye i samfunnet vårt. Jeg lever faktisk mye bedre nå. Med kreft og vet jeg skal stryke med snart, enn jeg gjorde da jeg jobbet som verst. Freden i kroppen er mye mer tilstede nå. 

Vi aner hva han snakker om. Freden i kroppen. Den vi alle lengter etter i hverdagens stress og mas. Det blir stille litt. Det synker inn det der med å være tilstede for familie og venner. Det snufses i forsamlingen. 

Hva er meningen med livet tror du, Andreas? spør vi.
-Å, dere vet den Monty Phyton-filmen ”Meaning of life”, i følge dem er det å være snill og ikke spise feit mat. Det er vel sånn jeg også ser det. 

Snufsingen går over i latter. 

-Nei, fra du tar ditt første åndedrag, så er du i gang og da må du bare se om du kan gjøre noe godt av det. Prøve å se det vakre. Nå er det lettere for meg å se lykken. Hver gang det regner. Hver gang det snør. 

Latteren har gått over i snufs igjen.

Der har vi fotografer en gylden mulighet. Vi kan se det vakre hele livet. Gjennom linsa vår, og videreformidle det til andre. Det er en stor glede. Andreas forteller om gleden han har som fotograf hver gang han ser hvor mye kjærlighet som fotografiet kan gi. Når noen gir bort et fotografi i gave, eller har det på veggen og hver dag ser på det og er glad i det. 

Andreas er i ferd med forsone seg med døden. Rydder. Forbereder. Men det én ting det er vanskelig å forsone seg med. Han tørker tårene:
-Det gjør meg så vondt å påføre familien min sorg.

Men vet du hva, Andreas? Det kommer en dag hvor sårene begynner å gro. Hvor det å savne deg, vil kjennes som et privilegium. Alt du har gitt, er som en skattekiste familien din og vennene dine kan øse av. Den blir aldri tom.

Et menneske som har vært elsket, blir aldri borte. Et hjerte som har blitt kjærtegnet med kjærlighetens kraft, vil for alltid banke litt sterkere. Du har kjærtegnet mange hjerter og vil leve videre i dem. Du berører så mange, i kraft av å være til og i kraft av å stoppe tiden for uendelig mange mennesker. Der har vi fotografer en nesten magisk kraft. Å stoppe tiden.

Fotografen Andreas har hatt denne nådegaven å stoppe tiden i over 30 år. Andreas, uten kamera, kan ikke det. Sandkorn for sandkorn renner stille ned i timeglasset. I møtet med døden må selv fotografer gi opp å stoppe tiden.

Andreas reiser seg. Ber alle lukke øynene. ”Se for deg at du kun har igjen seks måneder å leve. Ville du gjort noe annerledes da?” Tårer tørkes og øyne lukkes. Det er som om energien i rommet kan plukkes ned som et eple fra treet. Mens øynene er igjen, starter vi tre på scenen å synge.

”Det är nu som livet är mitt
Jag har fått en stund här på jorden
Och min längtan har fört mig hit
Det jag saknat och det jag fått…”

Plutselig synger vi ikke alene lenger. Det høres skjelvende stemmer fra salen. Så enda flere. Det blir et lite kor. Som i filmen ”Så som i himmelen”. Det er ikke sangen i seg selv som er så sterk, det er frekvensen vi alle er kommet i. Som en finstemt streng av liv står vi alle sammen der sammen og bare ER. Det føles så sterkt! Andreas har fått oss (en gjeng fotografer fra fjernt og nær) til å stå der sammen og feire selve livet. Til å føle oss så ubeskrivelig LEVENDE!

Det er stille. Kollegaene har reist hjem, vi har satt oss ned sammen rundt et bord og spiser hver vår pizza. Det er godt å sitte sånn og prate om løst og fast. 
-Det var noe jeg ikke fikk sagt der inne i sofaen, sier Andreas. Dere hadde jo spurt meg på forhånd om jeg hadde en hemmelighet. Det der måtte jeg sette meg ned å tenke godt gjennom. Det må være hvordan det egentlig er å være syk. Jeg ser jo så latterlig frisk ut. Men hvor vondt det gjør når cellegiften sprer seg i kroppen. Hvordan magen verker. Tennene løsner. Jeg kjenner hvordan kroppen forfaller. Det er ille. Det har jeg ikke fortalt noen før.

Vi sitter helt stille en stund. Tar det inn over oss. Han ser jo så uforskammet frisk ut. Vi har ikke helt skjønt at kroppen hans er syk. 

-Også har jeg en hemmelighet til da, sier Andreas og smiler lurt: Jeg leser dikt! Det kan jeg jo aldri fortelle noen, da blir jeg mobba, rampen Andreas leser nok ikke dikt, nei! Så ler vi godt alle tre.

Det er som om vi ikke vil bryte opp, denne tirsdags ettermiddagen i livet, for hva skjer nå? Hvordan sier man ”hade” til en helt ny venn som snart skal dø? Andreas bryter stillheten og gjør det lett for oss:
-Ta med dere alle tre gutta deres og kom til oss på grilling og øl til sommeren!
Ja, sier vi i kor. Ja!

Her kan du se sofapraten med Andreas i sin helhet! Foreviget av Jon Klasbu.