Guro & Monings

SLUKT -om liv og død og stillheten imellom

Guro & Monings
SLUKT -om liv og død og stillheten imellom

Dagens siste stråler fra marssolen treffer ansiktet mitt. Det er vår på terrassen, snøen smelter under føttene mine, det er søndag. Egentlig liker jeg ikke våren, jeg synes det gjør vondt når alt våkner til liv igjen. Det er i høstløvets stille fall mot bakken, sjelen min finner ro. Men allikevel; det er noe godt med solen som varmer.

I fanget har jeg en bok. En bok jeg visste ville gjøre vondt. En bok jeg visste ville forandre meg. Jeg var redd for å lese. Derfor har den ligget ulest siden jeg fikk den i fjor høst. Men nå er siste side lest og boken som ligger i fanget mitt, er en skatt. En skatt som fant veien til oss fordi den ville oss noe. 

Boken er skrevet av Barbara Liv Eriksen. Barbara tok kontakt med oss i høst og hadde en eneste klar melding: Vi må møtes! Mona kjøpte boken og leste den ut på en kveld. I et halvt år har jeg visst at det er den vakreste boken Mona noen sinne har lest, allikevel har jeg ikke våget å ta fatt på den. 

Frykten for gjenkjennelse var for stor. Ikke flere traumer, takk. Mona visste akkurat dét og har derfor ikke mast på meg om at jeg skal få lest boken. Jeg måtte treffe Barbara først. Så lese.

- Guro, 10. mars 2019


Dette er fortellingen om Barbara. En fortelling om å være menneske i verden, om liv og død og det i mellom. Om magien i livet, men også om traumer og det å leve med dem. Dette er også en av de vanskeligste fortellingene vi noen gang har fortalt, fordi Barbara jo allerede har fortalt den selv, i en bok som foreløpig er ukjent for de aller fleste. En bok som venter på å bli oppdaget. En bok vi håper du vil lese, fordi vi tror den vil forandre også ditt liv. 

Tirsdag samme uke. Vi har lempet bilen full av ski, sekker, appelsiner og alle tre guttene. Guro og Monings har som vanlig på denne tiden av året litt dårlig råd. For å få penger til bensin har Monings solgt sin bestefars gamle hvaltann på Finn. Bestefars eventyr på hvalfangst i Antarktis skal bli til nye eventyr. Vi skal kjøre opp til Gudbrandsdalen for å møte Barbara. En gammel, ny venn. Våren har så vidt kommet, men i dag snør det tett og hjulene på bilen har til tider dårlig feste i det vi svinger oppover dalen. Fjellhytten der Barbara bor ligger langt utenfor allfarvei og veien er ikke skikkelig brøytet. Det er midnatt og vi innser at vi nok har kjørt feil. I den lyse nysnøen er det ikke godt å se hvor veien fører. Vi ringer Barbara. Hun sier: Jeg ser lysene på bilen deres. Kan dere se jeg blinker med hodelykten min her oppe?  Vi snur oss og der oppe i lia blinker det i et lite lys. Så klart og skarpt. Det er Barbara. Et lys i stillheten. I alt det hvite. Vi kjører mot lyset og der ser vi hennes nette skikkelse løpe lett nedover veien i løssnøen. Det føles som et eventyr. Alt med Barbara føles så tidløst. Vi lemper også henne inn i den allerede alt for overlessa Toyotaen. Monings trår gassen i bunn og det går så vidt opp den svingete, kronglete, nedsnødde seterveien. Barna som sov for et øyeblikk siden, sitter nå som tente lys i baksetet, vi er på eventyr. Vi LEVER! 

Vet dere, det var altså så underlig, sier Barbara, idet vi alle sammen ramler inn døra med hakkende tenner og trøtte øyne. Jeg lå her og sov litt i stua, da jeg bråvåknet av en skikkelig skarp skurrende lyd borte i hjørnet. Jeg skvatt til og spratt opp. Det var en lyd jeg aldri hadde hørt her før. Den kom fra radioen borte i hjørnet her. Tenk, jeg visste ikke at det sto noe radio der en gang. Så tittet jeg ut av vinduet og fikk tilfeldigvis øye på lysene fra en bil der nede og skjønte at det måtte være dere. Tenk at dere hadde funnet frem helt hit!

Disse små tegnene på at livet er magisk. Som Roald Dahl sa det: Den som ikke tror på magien, vil aldri finne den. Vi tror –og jo sterkere vi tror, jo mer er den tilstede, hver dag, magien.

Barbara har bakt rundstykker og redd opp til oss i gamle senger. Her er det ikke spor av stress. Ikke støy. Stedet bærer preg av ro. Av stillhet. Det er derfor jeg bor her, sier hun. Det er stillheten. Vi kryper inn under dyner og pledd, store og små, og sovner for første gang på lenge med en underlig ro i kroppen. Bare pipingen i ørene minner oss på at vi ikke har sluppet helt unna hverdagens stressende jag. Summetonen som minner oss på at vi ikke er helt avlogget, bare satt på vent. Å, som vi drømmer om å logge helt av. 

Den natten drømmer vi til en hviskende vind fra fjellet.

utsikt.jpg

”SLUKT -om liv og død og stillheten imellom” er den opprinnelige tittelen til Barbara sin selvbiografi ”Kun DET bliver tilbake”. Teksten skrev hun først som egenterapi, det var aldri meningen det skulle bli en bok. Barbara har utallige ganger svevet i sjiktet mellom liv og død, alltid ute i naturen blant ekstreme krefter. Hver gang reddet av mennesker og dratt tilbake til livet. Det er en fortelling om uro i sjelen og posttraumatisk stress, om kroppens begrensninger og om åndens vilje. Om å overleve, på pur trass. Alt beskrevet så minimalistisk og poetisk, ikke ett ord for mye, ikke ett ord uten rå betydning som går rett i margen. Boken er dypt fascinerende og vi skylder alle kommende lesere å ikke røpe for mye av historien.

Vi våkner av at solen titter inn vinduet. Vi hører Barbara dunke av seg snøen og komme inn den gamle døren, hun har allerede vært ute og måket snø og båret ved. Det er sånn hun er, hun vil helst bare være ute:
Helt siden jeg var liten har jeg lengtet ut. Jeg husker at jeg tenkte: Hvis jeg bare kan komme ut, kan jeg komme hjem.
I boken beskriver hun uendelige turer i rå natur, både i fjellene hjemme i Sveits, i Norge, på Grønland og Bolivia. Det er eventyr så spennende at vi lurer på om det kan være sant. Men det er det, sier Barbara, hvert ord i boken er sant. Det gjør det så enda mer spennende!
Mange tror at jeg søker eventyr med mine ekstreme naturopplevelser, men det har aldri vært det. En slags nysgjerrighet, ja, men mest av alt har jeg søkt en favn ute. Jeg ser på naturen som en trygg favn. I den konstante søken etter dette har jeg blitt en mester på å overleve.

”Ind
ind
ind
til brændpunktet
hvor alt er så gloende hedt
at kun DET bliver tilbake”

Barbara er dansk, men oppvokst i Sveits. Nå bor hun på en fjellstue i Gudbrandsdalen, går på ski og skriver på sin neste bok. På hvite ark og med gråblyant blir en roman til. 
Jeg får alltid spørsmålet om hva jeg gjør her i Norge, midt i ingenmannsland. Svaret er enkelt: Stillheten. Det er stillheten. Den har blitt sjelden. Her oppe er det fortsatt stillhet, sier hunStillheten er noe Barbara snakker mye om. Den er viktig for henne. Det er der hun kan lytte til livet. Det er der hun er nærmest kilden. Naturen. Det er det man finner i rommet mellom liv og død. Stillheten. Freden.

Vi sitter lenge ved kjøkkenbordet denne morgenen, i bare ullstillongsen med tekoppene i hendene og ro i kroppen. Guttene herjer og småsloss inne i stua. Vi lukker døra. Stiller spørsmålet ingen slipper unna: Hva er meningen med livet? Barbara ler. Det der har jeg tenkt på, men jeg begynner alltid å tenke på hva meningen med livet IKKE er. Det vet jeg. Det er ikke skjerm og den digitale verden. Det er ikke stress og jag og støy. Sånn kan jeg holde på til kun DET bliver tilbake. Stillheten. Jeg tror meningen med livet er å LYTTE, lytte innover i seg selv og i naturen. Være nærværende. Få himmelen ned på jorden. I det kan livet åpne seg og det er så stort at vi ikke engang kan fatte det. Det kan den ikke om du sitter med hodet i en skjerm. Skjerm er fravær av liv. På den måten vi lever nå blir det vanskelig å koble seg på livet. Vi forblir underlig frakoblet i vår avhengighet i å være pålogget.

i treet to bw.jpg

Hjemlengsel pleier vi å kalle det. Den enorme følelsen av å lengte hjem til sjeleverden. Vi snakker ofte om den. Lengselen etter det vi kaller Gud, etter stillhet og fred. Etter DET der bliver tilbake. Jeg kaller det ikke Gud, men jeg har en tydelig fornemmelse av det de kaller Gud. Barbara ser ut i luften. Vi skjønner hva hun mener. Hun fortsetter:
Jeg vet at himmelen er der, den kjenner jeg. Det er jordelivet jeg prøver å lære meg. Det er så vanskelig. Jeg bruker så enormt med krefter på bare å være på jorda her i materie. Det er DET som er det vanskelige, ikke motsatt. To himmelblå øyne ser på oss. Vi nikker. Så er vi stille litt. Hvilende i en underlig god følelse av felles forståelse.

Lyset har endret seg til dunkelt grått og ettermiddagen har sneket seg på oss. Vi har gått på ski hele dagen og er gode og slitne. Gutta er parkert inne med en bok i hver sin hengekøye ved peisen. Vi skal ta et bilde av Barbara. Prøve å fange noe av det som er henne. Vi putter henne inni en snødekket gran. Jeg elsker grantrærjeg snakker med dem, sier Barbara. Om jeg bare hadde det med mennesker som jeg har det med trær. Hun ler. Men hun mener det. Det gjør vi også. Trær er de skjønneste folk. Der står hun omkranset av gran og snø, rim i håret, smil i øynene. Det har begynt å snø og snøen virvler fritt og levende omkring oss. Latter. Så plutselig alvor. Så latter igjen.

Hva tenker du egentlig om døden, Barbara? spør vi plutselig. Hun bryter ut i et stort smil: Åh! Men jeg gleder meg altså så! Ikke at jeg nødvendigvis vil dø i dag, men jeg må si jeg gleder meg til å komme ut av denne kroppen. Til å bli fri. Til å være ånd igjen. Jeg har altså en sånn lengsel i meg. En lengsel tilbake dit vi kom fra før vi kom inn i denne kroppen. Utenfor. Dit vi skal.

isbjørntann.jpg

Vi forteller Barbara at vi måtte selge bestefars gamle hvaltann for å få råd til å komme på besøk. Da henter hun den: Isbjørntannen. Den som vi har lest om i boken. Hun har den i en liten eske. Vi holder den ærbødig på tur. Den har fortsatt så mye krefter i seg den lille, store tannen fra den arktiske kjempen. Tenk at en hvaltann og en isbjørntann kan bringe folk sammen. Vi har en ny venn for livet.

Etter to netter på dette stedet hvor ingenting heter må og bør og hvor stillheten finnes, må vi reise hjem. Det kjennes nesten brutalt å skulle vende tilbake til hverdag nå. Til må og bør. Det er som om Barbara har drysset et tynt lag med ro over oss, de første kilometerne på hjemveien er det ingen som sier noe.

”Gråter du, mamma?” spør August fra baksetet. Ja, mamma gjør visst det. Begge mammaene i forsetet har tårer i øynene og er, for en gangs skyld, tause. 

Vi har blitt minnet på verdien i stillheten. Det har vi lært av Barbara. Verdien av stillheten som bare øker og øker. For hver dag som går på denne kloden blir den sjeldenere og sjeldenere. I en tid av støy og stress, hvor alle er påkoblet skjerm, krav og oppgaver og frakoblet naturen, er det som en karusell som går raskere og raskere med høyere og høyere lyd, til du blir kastet av ut i det store intet og kun DET bliver tilbake: Stillheten.

Du kan bestille boken her.

laughter bw.jpg
trær.jpg
på ski.jpg