Guro & Monings

Det vonde bildet

Guro & Monings
Det vonde bildet

Lukten av siste rest av pepperkaker og barnåler henger i luften. Julen er på hell. Vi sitter benket rundt langbordet på kjøkkenet hos Maria og familien.

Ingen sitter rolig og alle prater i munnen på hverandre. Den ene liker ikke maten, den andre ler så det runger av et eller annet. Det er hverdag. Så blir det plutselig stille, vi tar hverandre i hendene rundt bordet alle sammen. Vi takker. For maten og for hverandre. For vennskapet vårt. Barna takker for at Maria skal bli frisk. Vi smiler. Det ligger så mye i et sånt høytidelig barneønske i en menneskelig sirkel en helt vanlig dag i livet her på jorda. Så bryter igjen skravla løs –med taco i munnen. Lefse eller skjell? Kjøtt eller bønner? De store avgjørelsene må tas. Maria har god matlyst i dag. Det er hun så glad for. Det er ikke hver dag det er like godt å spise når man har kreft og får kraftige doser med cellekur.

Barna har gått fra bordet, igjen ligger litt maisrester og et og annet vannglass står halvfullt igjen. Så sitter vi der da. Vi tre. Venninner. Mødre. Fotografer. Sjelevenner. Det ryker fra tekoppene på bordet.

Praten går jevnt og vi er innom det meste. Plutselig sier Maria: Gjelden vi har tynger. Hun har tårer i øynene. Det sitter langt inne å si dette høyt. Det er dyrt å bli syk når man driver for seg selv. Det vet vi alt om! Snart er det momsen som skal betales. Alt dette tynger. Gjør det vanskelig å konsentrere seg om det som er viktig: å bli frisk og å være der for de nærmeste. Nik, mannen til Maria, ser ut av vinduet bak oss, prøver å la være å høre hva vi snakker om. Det er så sårt dette med økonomi. Som et stort truende spøkelse som vi aldri liker å snakke om. Penger! Det ordet fungerer omtrent som et ”BØ!” Du vet, man fryser til is og skvetter til. Ordet som kan holde deg søvnløs om natten eller få det til å juble av glede fordi du får nok til å reise et sted. Kanskje kan vi gjøre noe med dette spøkelset? Vi kan ta flere bilder, skrive noe vi kan selge inn et sted? Vi blir besluttsomme og sier nesten i kor: ”Nå skal denne kreften få betale for seg!”

En ting til sier Maria: Jeg vil gjerne ha et bilde av meg selv uten hår. Jeg vil og jeg vil ikke. Det er så vondt. Vil helst ikke se meg selv sånn, så merket av denne hersens sykdommen. Er så drit lei hele kreften. Jeg vil bare ha livet mitt tilbake! Hun nesten roper det siste. Vi blir enige om å møtes uka etter for å ta noen bilder. 

I det vi står i en haug med klær og skal til å ramle ut døra og ut i vintermørket, tikker det inn en melding fra vår gode venninne og kollega Kine Bakke. Kine har lenge sagt at vi kan lage en Spleis til Maria. Vi har vært litt redde for å spørre om hun vil dette. I det vi skal gå ut døra denne vinterkvelden tar vi sats og nevner det for henne. 

Maria er litt i tvil. Det sitter litt langt inne å ta imot hjelp på den måten. ”Please, la oss hjelpe deg,” tekster Kine. Maria tenker litt. Sier ja takk. Det gjør litt vondt, men nå er det sagt og nå kan ingen stoppe oss. To dager etter setter Kine opp Spleis-innsamlingen og vi poster det ut på det store Internett og krysser fingre. Kan vi få inn et par tusen på den måten? Alle monner drar!

Maria trenger 115.000 for å bli helt fri fra økonomiske bekymringer. Innsamlingen på nett er full av kjærlighet. Det bare strømmer inn. Alle vil hjelpe. Det er som om vi alle har sittet på sidelinja og ventet på å få gjøre NOE. Vi har hatt så lyst til å hjelpe alle mann. Så lyst til å ta noe av smerten for henne. Få henne frisk. Gjøre det lettere for henne. Det kan vi ikke, men her er det en mulighet til å hjelpe og det gjør vi alle med sånn enorm glede. 

En uke har gått. Det er igjen søndag og vi er tilbake hos Maria for å ta bildet av det bildet hun ba oss om. Av hodet uten hår. Av en Maria som ikke er Maria, men som like fullt er Maria i all sin kraft. Barna leker ute og rundt oss. De bygger snøhule, småkrangler litt, ler og roper. Det er hverdag. 

Maria kvier seg for å bli fotografert sånn uten hår. Vi pusher henne. Nesten over streken. Går vi for langt? Vi henger opp et gammelt slitt fleecepledd midt på kjøkkengulvet og setter Maria på en krakk foran der. Barna bytter på å holde reflektor og krabbe under krakken hun sitter på. Hun sitter der. Syk. Sårbar. Men også så sterk og utrolig vakker.  Hun sitter stille, ser rett i kameraet. Vil egentlig ikke dette. Det klikker i kamera. Kun noen få ganger. Vi prøver å være raske.

Da vi er ferdig tar Maria en titt bak på kameraet. Oj, de er ganske fine faktisk. Dette kan jeg leve med. Jeg er så glad vi gjorde dette allikevel. Vi nesten hyler i kor av glede. Dette her, sier vi, også i kor og helt uten skam å melde om, dette her er covermateriale i et magasin.

Så gjør vi om kjøkkenet til kjøkken igjen, pakker vekk fleecepleddbakgrunn og kamera og kutter grønnsaker og freser løk. Suppe full av kraft og styrke står på menyen nesten hver gang vi treffes. Maria tar opp telefonen og sjekker hvor mye som har kommet inn på Spleisen. Vi har sjekket omtrent hver time de siste dagene, men nå har vi glemt alt sammen litt. Herregud! Det er akkurat 115.000 der, hyler hun. Øynene hennes fylles av glede, lettelse og overveldelse. På et par dager er en bør så tung som et skip blitt løftet fra skuldrene mine, nesten hvisker hun. Før vi setter i et indianerhyl og tar en happydans rundt på kjøkkengulvet, alle tre! Vi er sikre på at det kan høres langt nede i dalen for småbruket. Tenk at det skulle komme inn så mye. Akkurat det hun trengte. Det er et mirakel. Magi finnes. Kjærligheten finnes. Alt er mulig.  Det gir oss sånt et håp og glede. ALT er mulig!

I dag er det lørdag, den første i mars. Det er noen uker siden vi tok bildene nå. Vi rusler ned til butikken for å kjøpe VG helg. Forsiden lyser mot oss. Nesten så vi skvetter litt, enda vi har visst dette en stund. Den ble akkurat som vi hadde sett for oss, den magasinforsiden. Nå venter vi bare på at Maria skal bli frisk. Akkurat som vi har sett for oss, det også.

14.jpg
vg forside avisa-2.jpg
vg forside avisa-1.jpg