Guro & Monings

Det blå lyset

Guro & Monings
Det blå lyset

Dette er fortellingen om da Guro og Monings traff Snåsamannen. En litt morsom historie om to vimsete fotografer som slang seg i bilen og kjørte til Lillehammer en dag i januar for å høre Joralf Gjerstad fortelle om sitt liv, men også en fortelling om tro, kraft og kjærlighet og om å våge å snakke om det blå lyset. Lyset fra Gud.

Det er så mye i skaperverket vi ikke skjønner, men det er sånn. Jeg kan heller ikke forklare det eller skjønne det. Vitenskapen kan forklare oss mye, men ikke alt. Noe tilhører Gud og hans kjærlighet.
- Joralf Gjerstad

Vi har sånn tro på den helende kraften. Sånn tro på at mennesker kan gjøre mye godt for hverandre. Tro på at den åndelige heling gjennom bønn og håndspåleggelse virker. Vi har tro på planter og medisinpraksis som medisinmenn og sjamaner har utført i generasjoner. Vi har også en tro på legevitenskapen, særlig som en akutt praksis.

En ting er sikkert: Jo lenger vi lever, jo mer opptatt blir vi av Gud og den gode kraften i naturen og alt som lever. Vi tror på noe som er større enn oss selv og som har krefter til å skape undre og mirakler her på jorda. Vi drømmer om å få være mennesker som bærer den gode kraften med oss og har bestemt oss for å våge og snakke om det. Vi har bestemt oss for å være modige og kalle det Gud. Vi må tørre å snakke mer om Gud og om den kraften som ligger i å tro på noe større enn oss selv. Større enn mennesket. Vi tror faktisk dette er noe av det viktigste vi kan gjøre i vår tid. Lage en liten motvekt til materialismen og karrierejaget. Snakke om det åndelige. Om det gode. Våge å tro på mirakler og på kjærlighetens helende kraft.

Snåsamannen, Joralf Gjerstad, er en spesiell mann for oss. Ikke egentlig fordi vi tror han er noe mer enn en vanlig mann, nei, snarere fordi han er en helt vanlig mann som våger å bruke de gode kreftene og sette seg selv i den åndelig godhetens tjeneste. Han har helbredet tusenvis av mennesker gjennom et langt liv ved å legge hendene på dem og be en bønn for hver og en som har vært hos ham. Han har aldri tatt seg betalt og heller aldri tatt æren for disse gode gjerningene. Æren sier han, den ligger hos Gud Det er intet menneske som kan utføre slike gode gjerninger alene. Kun ved å la Guds ånd strømme gjennom seg ved hjelp av bønn og tro.

Vi sitter i bilen på vei til Lillehammer og fniser og ler. Stopper innom ”Bolleland” for å tisse og tenker at her skulle vi laga en sak en gang, om dette Bollelandet langs veien. Det er litt av et sirkus! Her flyr folk inn og ut som fra et vepsebol, med boller med alle mulig tenkelige smaker i hendene og i munnen. Det tygges og kjøpes. Det stresses og grines. ”Ta deg ei glutenbolle” er et uttrykk vi innimellom bruker når vi synes for eksempel Donald Trump har snakka for mye. Her på Bolleland har de virkelig gått inn for å holde glutenbollene varme og folk mette! Men mer enn nok om boller og stress, for denne historien handler slettes ikke om det og den begynner egentlig ikke her heller, den startet et helt annet sted en natt høsten i fjor. Guro er i ferd med å sovne, men blir avbrutt av at hele rommet blir fylt av blått lys. Og der er Joralf. Han bare står der i det blå lyset. Hun skvetter til og setter seg opp i senga. Føler seg så underlig påkoblet. Det er ikke første gangen Guro ser dette blå lyset. Det er et lys hun kjenner godt. Helt siden hun mistet sin ungdomskjæreste den 31. januar for 16 år siden har dette blå lyset vært med henne. Først svakt, så svakt at det alltid fantes en logisk forklaring å avfeie det med. Deretter sterkere og sterkere. Til det ikke lenger fantes noen logisk forklaring.

Guro får ikke sove den natta. Hun er helt sikker på at nå har Joralf gått over til den andre siden. Sjekker VG på telefonen. Ingenting.  Dupper av litt på morrakvisten. Våkner og sjekker VG igjen. Ingenting.

Da ble vi enige om at det nok var best vi fikk tatt den turen til Snåsa ganske snart. Monings som ikke eier begrep om avstand og tid, mente vi bare skulle kjippe gutta våre i baksetet og kjøre en svipptur til Snåsa helga etter, men så kom vi på at Joralf bor på sykehjemmet nå. Ville de slippe oss inn på sykehjemmet der bare sånn helt uten videre? Bare for at vi ville spørre’n om hva som var meninga med livet og alt det andre? Tja, tenkte vi, vi er jo helt sikkert ikke de eneste, men det er vel verdt et forsøk. Den helga kom det noe annet gøy så det ble ikke noe Snåsa, men vi hadde fortsatt ikke gitt opp. På veien opp til Hardanger for noen uker siden sa vi, nei, nå må vi snart få møtt han Snåsakællen. Vi får sende ut noen røyksignaler til universet ble vi enige om: Så vi gjorde som vi pleier når det er noe ønsker oss: Strekker hendene mot himmelen og roper på Gud: ”Dæææjåååå!” (Fleksnes-stil, det fungerer for oss). Så går det ei uke og en morgen når Monings sitter på dasskontoret og scroller helt meningsløst nedover Facebook-feeden kommer det plutselig en liten filmsnutt av han Audun Myskja. Han står der i en gammel skidress og sier at neste torsdag kommer Snåsamannen til Lillehammer for å overføre sitt åndelige testamente og at det blir en viktig kveld. Jøye meg! Monings datt nesten i dass! Hun slo ivrig nummeret og ringte Guro på talatuten. Nå blir det snåsamannen på oss, nesten ropte hun ned i røret! Guro vrælte i den andre enden!

Det er egentlig ikke det i seg selv at vi skal få høre hva han har og si og at vi får møte ham som gjør oss så hoppende glade, det er mer det store under når universet (eller Gud som vi øver på å kalle det) svarer på våre ønsker og bønner som gjør oss så glade. Det er liksom sånn at livet blir så mye mer magisk og spennende når man vet at man får svar. Og datoen for møtet? 31.januar, selvfølgelig. Dagen for det blå lyset.

Da vi ankommer Lillehammer denne dagen, sitter vi og hutrer i bilen en stund. Vi orker ikke gå inn helt ennå da, sier Guro, og tygger opp resten av nøttene vi hadde med. Monings putter en haug med bananer i veska, en vet aldri når blodsukkeret dropper med Guro og Monings på tur. Det første vi ser når vi kommer inn i foajeen på hotellet der møtet skal være, er Joralf som suser forbi i rullestolen, med en skikkelig sprek dame som påhengsmotor. “Follow that rullestol!” hvisker Monings, og så tar vi fart og småjogger etter den overspreke trilledama og Snåsamannen som suser nedover hotellgangene. Nå høres jo vi ut som to groupier av rang, men det er ikke egentlig sånn. Det er bare det at når vi har fått for oss at vi vil ta et bilde av noe eller noen, så blir vi litt ivrige, kan du si. Plutselig svinger rullestolen inn til høyre og en meget myndig hotellansatt sier at vi må fortsette rett frem til konferansesalen. Fiser’n fniser vi, der røyk det bildet. Men pytt sann, det blir vel ei rå med det au. 

For en magisk kveld dette blir!

Joralf blir trillet ut på scenen og du kan høre ei knappenål falle. Han har noe viktig han vil ha sagt og det kommer en sånn andektig stemning over oss alle. Han blir presentert, uten at det trengs.

Det er lite å snakke om, men mye å tenke på, sier han om sin egen gjerning. Han vil ikke hedres, han vil bare at vi skal forstå dette: 

Menneskene må finne tilbake til Gud, til Kristendommen og til det som binder oss sammen. Vi må tilbake til troen, til å tro på kraften i bønn. Vi må bygge fremtiden på fred, først da vil vi oppnå det vi ønsker. Du må gi skal du få noe.

Joralf har mye på hjertet denne kvelden. Med sin lune humor og glimt i øyet forteller han om krigen, om alle menneskene som har kommet hele veien til Snåsa, om dem han ikke klarte å hjelpe, om alle brevene han har fått og om årene som klokker i kirka.

Etter bønn så jeg alltid det blå lyset.

Så er det pause. Joralf trenger det –og vi trenger det. Vi har sittet og lyttet intenst, lenge. 

Plutselig tar Guro frem kameraet fra sekken og tar nesten sats. Det er nå eller aldri, Monings, vi går opp og spør om vi kan ta et bilde av ham! Monings har blitt sjenert, men nikker ivrig. Vi hopper i det! Vi spør pent og vi får ett minutt, om det var så lenge. Tid opphører i sånne møter. Store, kraftige, varme hender hilser på oss, Guro klikker fem ganger på utløseren, vi sier takk, han sier hæ og vi sier takk igjen. Ord er egentlig overflødige, for vi tror han skjønner at vi kommer med gode hensikter.

Pausen er slutt, vi skjelver fremdeles. Dette har vi jo sett for oss så lenge. Plutselig hadde universet lagt til rette for dette møtet.

På scenen er det Audun Myskja sin tur. Han tar pusten fra forsamlingen. Han er så inspirerende! Vi kunne skrevet side opp og side ned om det. Det blir en annen gang. Denne teksten er til Snåsamannen.

Kvelden er over og vi går ut av salen med musikk av Helene Bøksle som finner veien inn til cellene. Kroppen er full av en lykke blandet av overveldelse og matthet. For en underlig følelse. Så sier Monings: Jeg må tisse –må du? Nei, men jeg er fryktelig sulten. Så er alt som det pleier igjen. Men samtidig ikke.

Da vi setter oss i bilen og kjører hjemover igjen denne kvelden er det blåst opp til et skikkelig ruskete snøvær og veiene er både glatte og gjensnødde. På E6 i snøføyka nedover sier Guro flere ganger: Kan du se det blå lyset? Nei, svarer Monings, som holder så innmari hardt i rattet og konsentrerer seg om veien -hun kan ikke se det blå lyset. Men at det er der, det er helt sikkert! Det hun kan se er at alle motgående lastebilder blinker med lysene på henne. Sutter’n sier vi, vi har jo ikke fjernlysa på heller. Så plutselig begynner flere varsellamper i Toyotaen å blinke: Frontlys i ustand, kontakt forhandler, blinker beskjeden i dashbordet. Ja, ja sier vi, så har vi ikke noe frontlys som kan vise oss veien, men vi stoler på at det blå lyset fører oss sikkert hjem og gjør sånn at andre biler ser oss der vi kjører. Det blå lyset. Gud. Som alltid fører oss trygt hjem. 

Sånn kjører vi hjem i troen. Bare sånn klarer vi å leve lykkelig her på denne underlige planeten. I troen på det gode som alltid følger oss. Det er 31. januar, og vi vet enda sikrere enn noen gang at det blå lyset er her om vi bare våger å se det.

snåsamannen-3.jpg
snåsamannen-4 liten.jpg