Guro & Monings

Galdhøpiggen

Guro & Monings
Galdhøpiggen

Første helga i september satte vi kursen mot Lom og målet for helga var å komme til topps på Galdhøpiggen. August (Guros eldste), ønsket seg denne turen til bursdagen sin og den siste dagen han var 10 år, ville han prøve å nå toppen. 

Guro og Monings på tur er stort sett et vandrende sirkus. Med tre unger med på slep blir kaoset som oftest komplett. Denne helga toppet vi laget med Guros kjæreste og et sett besteforeldre. Det var ikke helt lydløst, for å si det sånn!

Galdhøpiggen så seint i sesongen -er det så lurt, da? Spørsmålet har kommet flere ganger. Guro og Monings lever under mottoet at det blir som det skal bli og Guro har spådd sol siden denne turen ble bestemt for snart et halvt år siden. Og sol ble det! Monings har dessuten en sjelden form for værmeldingsdysleksi, så værmeldinga skjønner hun ikke opp ned på åkke som. «Må jeg ha stillongs?» spør hun, og hvis Guro svarer ja, hender det at hun dropper den allikevel. Sånn går nå dagan med Guro & Monings på tur.

Vi bodde hele helga på magiske Kvaale Gard i Lom. Å våkne til kubjeller er rene sjelemedisinen. (Monings er forresten kalvbeint og oppkalt etter ei ku, men den historien tar vi en annen gang). Etter frokost satte vi kursen i retning Juvasshytta. Ved det første skiltet til Galdhøpiggen, svingte vi av og var så fornøyde med å være ute i passe god tid. Ingen av oss kjente oss igjen fra de andre gangene vi har vært på Juvasshytta, men jaja, tenkte vi, det sto da Galdhøpiggen på skiltet. Nesten fremme på Spiterstulen skjønte vi at vi hadde kjørt feil. En halvtime igjen til brelaget skulle gå fra Juvasshytta. Vi kjørte sikksakk mellom sauer i veien og Ludvig hvinte i baksetet: «Dette er nesten som på Tusenfryd!» Ett minutt på avmarsj parkerte vi ved Juvasshytta og rett til fjells bar det.

Med Guro og Monings på tur er det tett med tissepauser. Vi hadde ikke gått mange hundre meterne før behovet meldte seg og Guro måtte dukke ned bak en varde. Da finner så klart SOME-ansvarlig Monings fram telefonen og tar en liten instastorysnutt. Sånt blir det mye fnisisng av også blant uskyldige forbipasserende turgåere.  Men må man, så må man! Monings greide kunsstykket å holde seg hele veien opp og ned igjen. En historisk begivenhet som i følge Mona skyldes at hun svettet så mye fordi hun bar to fulle termoser med varmt vann opp og ned uten å drikke ei dråpe. (En annen gang skal vi fortelle historien om da vi var på scootersafari på Svalbard og måtte tisse med scooterdress på og helst ikke treffe oppe i hetta).

Vi var spente på hvordan det skulle gå med gutta i tau over breen. Å gå i taulag over breen er ikke for pyser og våre gutter vet vi aldri om tar det på strak arm eller krisemaksimerer maks. Men som vanlig er det sånn at der man har bekymret seg, går alt veldig bra. Gutta spankulerte over breen, skravla som fosser og nådde toppen med lette bein. Så stolte gutter er det lenge siden vi har sett! Den stolteste av alle var nok jubilanten August som hadde tatt initiativet til hele turen.

600 personer var på toppen sammen med oss denne lørdagen. Allikevel var stillheten så total. Som om alle hadde nok med å ta inn den endeløse utsikten inn i Jotunheimen. Et lett melisdryss av snø på Glittertind, skyer som hele tiden forandret seg foran øynene på oss, isbreer og en sånn merkelig følelse av å være med på noe veldig norsk.

Så blir stillheten avbrutt: “Kan vi få Grandis når vi kommer hjem igjen?” Altså, dette var ikke dagen for å argumentere i mot. “Dere kan få en hver!” Vill jubel og en ny gulrot var nettopp født -flaks da all Kvikk Lunsjen ble spist opp på veien opp.

Turen ned igjen ble strabasiøs. Nysnøen den siste uka gjorde nedstigningen veldig glatt. Først gikk Guro på rumpa så det sang, til rå latter fra Monings som gikk rett bak. Så går det noen sekunder, dunk og smell og Monings ligger så lang hun er. Guros tur til å le rått. Litt lenger ned i lia fant vi mormora i reisefølget som hadde ramlet så kraftig at hun hadde svimt av. 

Utrolig nok var vi et par timer senere tilbake på Juvasshytta, temmelig like hele, alle mann. 

Tilbake på Kvaale Gard var badestampen varmet opp og grillen klar. Grandisen ble stekt på grillen og tre lykkelige gutter med svømmehud på finger og tær gaflet innpå som aldri før. Som oftest er det umulig å få dette trekløveret i seng, men denne kvelden ba de om å få legge seg. De hadde bare en opplysning før de fant puta: “Dere vet den ripsen dere har i salaten? Vi tissa i de ripsbuskene før dere plukket.” Rå latter, igjen!

Så godt som vi sov, alle sammen! Dagen etter våknet vi støle i bein og armer, glade i sjela og med en helt fersk jubilant på 11 år. Det ble frokost i hagen, bursdagssang og Polarbrødkake med 11 lys og vi ble enige om å fortsette feiringa med kanelbolle på det sagnomsuste bakeriet i Lom før vi skulle sette kursen hjemover.

I bollekø, som startet langt utenfor døra, får Monings en idé: La oss kjøre om Sognefjellet, «det tar bare en time ekstra». Ingen protester på det forslaget, en tur over snaufjellet er jo aldri feil. Men det er ikke for ingenting det er Guro som er Guro & Monings sin faste reiseleder. Mens Mona dura avgårde i Toyotaen i retning Sognefjellet og vi andre prøvde så godt vi kunne å ligge på hjul, tok Guro frem GPS’en. Fire timer ekstra, ja. Ante hun det ikke! Og da var ikke alle tissepausene regnet med, rundt regna minst en per time. 

Rundt midnatt kom vi trygt hjem, alle mann, med sovende barn i baksetet og voksne med et skikkelig innskudd på lykkekontoen. Og én ting er vi enige om; dette må bli en tradisjon. Den første helga i september, når August har bursdag, skal vi til fjells. August har allerede foreslått Besseggen -og Monings har foreslått å legge kjøreruta via Trondheim. Det er bare å glede seg!

TIPS TIL GALDHØPIGGEN MED BARN:

- Den korteste og mest barnevennlige ruten går fra Juvasshytta. På denne turen er man avhengig av brefører og barna må være eldre enn syv år. Derfor er dette en tur man må melde seg på. (Det kan du gjøre her)

- Været skifter –ha med ekstra skift i sekken.

- Sent på sesongen kan det komme snø og da kan det være glatt siste partiet opp til toppen. Det er lurt å ta med brodder og gode fjellstøvler.

- Det kan være lurt å ha et par motivasjonskarameller i hver lomme. I vårt tilfelle gikk det med en hel pose Fox, et ukjent antall never nøtter, flere Kvitt Lunsj, energibarer, solbærtoddy og ei real matpakke. Og kjærlighet på pinne på toppen!

- En gjeng med unger på tur, slår seg aldri vrange samtidig, så husk å ha med nok voksne!