Guro & Monings

MARIA

Guro & Monings
MARIA

EN STORMFULL SØNDAG

Det er en stormfull søndagsmorgen. Været river i oss. Trærne danser og skyene flyter. Vinden uler og regnet pisker hardt mot ruta. Det er slikt vær vi liker aller best, slikt vær som får oss til å føle oss mest i live og i dag skal vi møte Maria. Sist vi så henne var en glovarm julidag. Nå er det høst og livet hennes siden sist har vært like lunefullt som været denne søndagsmorgenen.

Maria er en kjær kollega og en god venn. En stor inspirasjon for oss både som fotograf og som menneske. Hun er firebarnsmamma og gift med Nik. Sammen driver de småbruket hvor familien bor og har hjemmeskole med barna. Maria er et menneske som våger mye, som omfavner livet med begge hendene. Et sånt tvers igjennom ekte menneske som det er så godt å være sammen med.

Allerede dagen etter at vi var der på besøk i juli, ble Maria lagt inn på sykehuset. Hun var tungpustet og kroppen virket ikke som den skulle. Siden har hun mer eller mindre vært der. På sykehuset. Vi har tenkt på Maria hver eneste dag siden sist. På kroppen og hvordan den ble så syk. Vi har snakket om at nå må også vi roe ned den stressende hverdagen, ellers stopper det opp.  Vi har på tull kalt dette året ”Lada-året” og sammenlignet livet med å kjøre rundt i en gammel lada. Når man har lest veikartet og vet at man egentlig trives best med å kjøre sakte på humpete skogsveier, men allikevel følger GPS-en og gir bånn gass langs motorveien, går ikke Ladaen like langt. Faren er at kjerra streiker før vi er fremme.

Kreft. Det er kreft. Det ordet som liksom rommer så mye og ingenting på en gang. Det er som en sånn ond ånd som vi nekter å tro på. Som et ord gjort av bare luft, men likefult et ord vi er så redd for. Det blir litt som å rope på fanden selv. Vi tror ikke han finnes, men tør allikevel ikke rope for høyt på ham. Hva om han kommer? 

Maria er syk. Vi blir redde. Så redde at vi må sette oss ned litt. Tenke litt. Revurdere. Få tingene i perspektiv. Samle kreftene. Vi er av typene som ikke tror på å ta noen kamp mot kreften, krige mot den. Vi tror ikke krig fungerer mot noe som helst, for den saks skyld. Vi har mest trua på å kjempe MED –med kjærlighet og aksept. Også sykdom kan være en gave, bare litt stygt pakket inn og ikke på ønskelista. 

Vi er spente på hvordan Maria tar dette. Og familien, hvordan er det med dem? De som sitter i passasjersetet, uten kontroll. Er de redde? Vi gleder oss sånn til en søndag til gards med disse herlige, jordede menneskene. Det kjennes om vi trenger dem mer enn de trenger oss. 

I det vi svinger bilen inn på tunet og det knaser i grus, fyker det høner alle veier og ivrige barneansikter står i døra og gleder seg til å møte oss. Kuene og hesten rusler rolig på beitet. Vi trekker pusten. Så godt det er å være her igjen!

Vi kommer ramlende inn døra, store og små. Vi er mange til sammen. Marias fire barn, Guros to og Monas ene. Det er kaos, men hverdagslykke. Maria er blitt tynn. Hun har to drensposer hengende ut av kroppen i lange slanger. Syk, men hun oser av styrke og ro som nesten er ubeskrivelig. Kan man si en slags gudommelig ro?

Maria by Maria 2.jpg

Vi pakker ut grønnsaker og står på kjøkkenet og lager mat og prater sammen, mens barna løper ut og inn og rundt. Alt er som før, men ikke helt.

Sist vi så Maria fortalte hun så levende om sitt ønske om å bli født på ny. Hun fortalte om seremonien hun hadde hatt på forsommeren under kirsebærtreet i hagen der morkaken etter hennes siste fødsel ligger nedgravd. Hun ofret sitt eget menstruasjonsblod og ba om en gjenfødelse. Nå står Maria på kjøkkengulvet sitt noen måneder senere og smiler og snakker om magi. Om en skal tro på det eller ei. Kreft i livmora er jo et helsikkes tydelig svar. Så symbolsk at hårene reiser seg på ryggen. Så kraftfullt at vi ikke vet om vi skal le eller grine. Vær forsiktig med hva vi ber om, konkluderer vi, og ler gjennom alvoret. Og akkurat da, mens vi står der og sammen vakler mellom å tro og ikke tro på magien, kommer barna med Ludvig i spissen stormende inn på kjøkkenet: ”Jeg fanget et egg mens høna verpet i fart!” Glitrende barneøyne ER magi. Det også.

Med sykdommen kommer også andre uventede «bivirkninger.» Maria forteller om sansene som har blitt så sterke:
”En dag jeg var en tur hjemme fra sykehuset, gikk jeg etter Nik ut på beitet for å se etter kuene. Jeg gikk barbeint i det duggvåte gresset. Luktene, det våte gresset, dyra, lyset, ja, alt rundt meg ble plutselig så overveldende vakkert. Så utrolig sterkt. Tårene bare vellet opp og over og rant nedover kinna. Jeg bare stoppet opp og begynte å gråte skikkelig. Nik, som gikk et stykke foran, kom løpende til og lurte på om noe hadde skjedd, om jeg hadde vondt, men det var ikke det. Det var ikke det i det hele tatt. Alt var bare plutselig så utrolig vakkert. Så nært.”

Med en så alvorlig diagnose som kreft kommer også tankene om døden. Om livet. Maria er egentlig ikke redd for å dø og gå videre. ”Vi har et slikt velfungerende univers,” sier Maria plutselig bestemt. Et velfungerende univers, gjentar vi i kor. Så fint å ha en trygghet i at det fungerer. At livet og døden og alt har en mening, er en del av et større system. Det er noe trygt med det. Maria tar en pause før hun fortsetter:
”Men, jeg vil jo ikke at barna mine skal oppleve den sorgen det er å miste mammaen sin . Det vil jeg absolutt ikke! Dessuten elsker jeg å leve. Det er fint å være her på denne underlige kloden.”

maria by maria1.jpg

Hun er ikke redd, men har grått og gråter mye. Ler mye også. Fortvilelsen og sorgen kommer i bølger, men det gjør også motet og livskraften. Maria har den underlige egenskapen at hun klarer å se sykdommen som en slags gave. Som lærdom. Som en slags oppvåkning. Hamskifte kaller hun det, og ler da hun idet hun sier det finner et gammelt ormeskinn hun har samlet på. ”Det kan vi ta bilde med!” roper vi og alle tre ler. Så tvinner Maria ormeskinnet rundt skuldrene og poserer i vei. Drensposer, arr og plaser, en kropp som har fått gjennomgå den siste tida. Inni der en sjel som er friskere enn noen gang.
”På en måte har jeg aldri hatt det så bra.  Det er som jeg er mer tilstede. Mer LEVENDE. Her og nå om dere skjønner hva jeg mener?” Vi skjønner. Vi tror vi skjønner, iallefall. 

”Hva kan vi gjøre?” er den første tanken som meldte seg da Maria fortalte oss hva som feiler henne. Det intense behovet for å gjøre NOE. Maria vet hva hun trenger oss til. En melding tikker inn: ”Jeg trenger humøret deres og energien deres.” Og hun vil vi skal fotografere. Dokumentere prosessen hun har blitt kastet inn i. Da er Guro og Monings på hjemmebane og det føles trygt å kunne bidra på denne måten. Allikevel, da Maria står avkledd og avmagret foran oss, blir det sterkt. Den tynne kroppen oser av styrke og en stemme inni Guro sier: ”Maria har overtaket på kreften”. Like etterpå sier Maria selv: ”Det kjennes ut som om kreften ikke har kraft.” Igjen reiser hårene på ryggen seg. Vi bytter på å fotografere og det som lyser til oss på skjermen bak på kameraet er magisk. For Maria blir det sterkt å se seg selv. Se seg selv sånn. Så avløses alvoret av latter, noen av barna titter innom og det er noe helt magisk hverdagslig i denne absurde galskapen.

Noen har satt igjen en blomsterhilsen utenfor døra. En nydelig liten blomst med et kort og gode tanker. Maria blir så glad, men også litt flau , for all denne oppmerksomheten. ”Jeg er så heldig, jeg har så utrolig mye bra folk rundt meg. Når man blir alvorlig syk får man virkelig kjenne på det med å bli båret i kjærlighet. Det er så mye kjærlighet. Folk bryr seg virkelig.” Maria synes også det er litt vanskelig, det der. ”Gjør de dette fordi de tror jeg skal dø?” Hun nesten hvisker akkurat det. 

Livet kommer så nært innpå oss en sånn søndag til gards med alle barna løpende rundt, sykdommen luskende i bakgrunn, latter, gråt, kropp og sjel, sorg og kjærlighet, matlaging, dyr og folk. Vi har hverandre. Det er på en måte sånn at det går opp for oss at vi har hverandre. Det er jo der selve livet ligger- i oss! Det er gjennom og mellom mennesker, dyr og alt som lever at energien av liv og kjærlighet strømmer. Det er hverdagen som gjelder. De små øyeblikka vi er sammen. Det blir nesten som å få et lite støt når sykdommen kommer innpå oss. Livet bare sier i fra: Du er her! Dette er livet! Lev det! Nyt det! Elsk hverandre. Løft hverandre. Lær av hverandre og hold om hverandre. Hold sammen. Det er til syvende og sist på de litt humplete og sølete landeveiene at vi har det mest morro i baksetet på en gammel Lada. Sammen.

Disse bildene har vi laget sammen, alle tre. Som tre stykk fotografer har vi byttet på å holde kamera, redigere, fnise og kommandere ;) En fantastisk fin kombinasjon som vi har tenkt å fortsette med fremover!