Guro & Monings

Den tørre sommeren

Guro & Monings
Den tørre sommeren

SISTE SOMMER SOM SAUEBONDE

Sommeren 2018, det er den tørreste og varmeste i manns minne. Guro og Monings har i likhet med de fleste andre, ligget og duppet i vannkanten det meste av sommeren og prata om hvor flott sommer vi har fått. Det underlige er at midt oppe i all sommergleden har vi kjent på en sånn enorm uro i kroppen. Først trodde vi det var fullmånen –supermånen som var i vente. Men supermånen kom og gikk og uroen slapp ikke taket. Så skjønte vi; det må være tørken! Tørste og sultne dyr og natur påvirker oss alle. Kanskje mest av alt de som lever av dette. Vi begynte å tenke på bøndene våre, hvordan har denne sommeren vært for dem? 

dag og sauene blogsrgb-6.jpg

Fra Monings sitt lille hus i skogen ved Helgeroa, kan sauebrekingen fra naboen Dag Løvalls sauer høres over åsen. Denne sommeren har de vært urolige og breket mer enn vanlig akkompagnert av en og annen motorsaglyd og fallende trær. Det er her foret er denne sommeren –i trærne!

Da ryktet på bygda sa at denne sommeren var det sånn formangel at Dag hadde bestemt seg for å gi opp hele saueholdet og sende alle sine 300 sauer på slakt, bestemte vi oss for å ta turen ned på gården og finne ut mer om denne fatale sommeren som sauebonde.

Over gårdsplassen kommer Dag strenende, han er på vei ut for å hogge trær til sauene sine. Utmarksbeitene ligger gule og tørre og har ikke på langt nær nok mat til de 300 sauene han og familien har.
- Jeg har allerede måttet sende 85 søyer til slakt, mumler Dag, også til 5 til 11 ØRE for kiloen ikke  engang 5 kr pr sau det!
Han har prøvd å få sendt enda flere på slakt, men slakterne på Nortura har tatt ferie i varmen. Dag forklarer at sånn det er nå er det ikke nok mat i naturen, sauene må fores på hestehøy og kraftfor. Ikke bare er det dyrt, det medfører også problemer med for utover høsten og vinteren når alt spises opp nå. Heldigvis har Dag spart en del småtrær til hjorteviltet og disse skjærer han nå ned til sauene så de har litt å spise, mens de venter.

Vi hiver oss på firhjulingen som humper bortover de tørre jordene så støvskyen står. Det er tørt! Sola steker oss i nakken og marken ser helt svidd ut, ikke et grønt gressstrå i sikte. Sauene møter oss brekende ute på beitet. Dag går foran med motorsaga, sauene småspringer ivrige etter. De vet hva som kommer. I det det første treet faller kommer de styrtende til for å spise. Gjennom duren fra motorsaga høres breking og bjelling, lyden av evigheten. Av gårdsliv og natur, tenker vi. Lyden av rein skjær idyll. Kanskje er det ikke så enkelt allikevel? 

dag og sauene blogsrgb-15.jpg

Dag har felt flere trær. Nå har han satt seg på en stubbe med tobakkspakka. Han er tydelig bekymret. Sliten. En lang stund sitter han bare der og ser på flokken som raskt og grådig spiser av bladene på de felte trærne. Kanskje nyter han å høre de tygger? Koser seg med tanken på at de nå har mat i magen for ei stund? Kanskje tenker han på fremtiden, livet uten sauene. På hvordan det vil bli? 

For 10 år siden bestemte Dag seg for å skaffe 15 sauer til gården for å holde kulturlandskapet nede og rydde i utmarka. De var så effektive at han hvert år fikk flere. Ikke bare det, men Dag oppdaget at til tross for at det var mye jobb med sauene så elsket han det! Det har opptatt all hans tid og særlig i lammingen. Da har det vært både dag og natt.

- Det er noe spesielt i lamminga. Da kan man virkelig føle at man utgjør en forskjell. Hvis man ikke hadde vært til stede da, så kunne man jo mistet liv. Når man får dratt ut et lam, ristet liv i det å fått det i gang og du vet at om du ikke var der, så ville det ikke klart seg. Det er klart det gjør noe med deg som menneske. Det er en veldig spesiell verdi. Den kommer jeg til å savne, sier Dag.

Det er ikke pengene som driver en sauebonde som Dag. Det er gleden og meningen i å være til nytte. Ha omsorg for dyra.
- Dyrehelsa må alltid komme foran pengene, sier Dag, som har en regel når det gjelder dyrehold: Det er ikke hvor lenge dyret lever som er avgjørende. Det er hvor godt de har det mens de er her som er viktig! Vi nikker. Det høres ut som en god kjøreregel. 

Dag og familien har drevet sauehold etter en rimelig driftsmodell, men klarer allikevel ikke å komme opp i et akseptabelt nivå økonomisk. Dag har levd mer for sauene enn av sauene om man kan si det sånn. Han har ikke hovedinntekten sin fra gården og er på den måten ”heldig” som kan velge å slutte nå når det er trange tider. 

 - Det er faktisk begrenset hvor lenge man kan være idealist. Dag tar en slurk av kaffen, setter den rolig ned igjen og fortsetter.
- Med den formangelen som er nå, så kan man ikke sitte og være sta idealist. Formangelen dette året er selvfølgelig et resultat av den ekstremt tørre sommeren, men det er mer. For et par år siden mistet bøndene i distriktene rundt Oslofjorden tilskuddet de hadde hatt til forproduksjon. Dette førte til at mange valgte å ikke så gress, men korn for å komme bedre ut av det økonomisk.
- Dermed har vi ikke bare tørre beiter, men også mindre produksjon av høy. Dette har myndighetene løst lettvint ser du, humrer Dag, og forklarer videre.
- De bare fjernet importavgiften på for fra utlandet i stedet. Men jeg tror det har vært like mye tørke nedover i Europa denne sommeren, og da tar vel kanskje den rike Ola Normann bare å overfører problemet videre til noen andre. Jeg synes vel ikke det er en veldig solidarisk og god tanke: At vi ikke gidder å produsere selv, og tar fra andre når det kniper. 

dag og sauene blogsrgb-8.jpg

- Føler du deg maktesløs? Spør vi.
Dag tenker litt. Er borte og roper inn hunden som har løpt litt langt bort.
- Altså, for å si det sånn: Verken mennesker eller dyr her i landet kan spise penger. Han tar en liten pause mens han blåser ut ei røyksky.

- Vi kan i grunn ikke ete olje heller, fortsetter han og smiler skjevt. Det kan bare virke som om holdningen til myndighetene er at vi skal kjøpe oss ut av alt, men sånn det er nå er det faktisk mange bønder som ikke har penger til for. Mange vil nok slite utover høsten. Det er jo litt tidlig å kalle det en tragedie, men for mange kan det nok nærme seg nettopp det. 

Dag rusler blant sauene.

- Snakker du med dem? lurer vi på.

- Ja det er klart! En kan få mye bedre svar av dem enn av mange andre kan du tru! Han ler.

- Det blir vel ikke de dypeste samtalene innrømmer han, men jeg går å prater med dem støtt ja!
Apropos dype samtaler. Ingen som treffer Guro og Monings slipper unna det store spørsmålet om meninga med livet. Det har kanskje ikke direkte med sauer og gjøre, men vi spør allikevel . Dag ler. Men er allikevel rask med å svare.
- Jeg trur meninga med livet er at en ikke nødvendigvis skal være den mest populære i verden, men at jeg skal utgjøre en forskjell. Jeg håper min eksistens kan være med på å utgjøre en forskjell for mennesker og dyr rundt meg. Så enkelt er det.

Så enkelt og så vanskelig, tenker vi, men kanskje henger det også sammen med sauer da.  Dag viser en enorm omsorg for sauene sine. Kanskje ligger det mye livsmening i å være opp hele halve natta i lamminga for så å stå opp klokka fire igjen og gyve på. Kanskje ligger det i å ikke få noe ferie om sommeren fordi det er tørke på beitet og sauene må følges opp. I å traske over kulturlandskapet som sauene har vært med å utforme, en sommerkveld med breking og mygg og vite at man utgjør en liten forskjell.  At man lever på en slik måte at naturen, mennesker og dyr nyter godt av det. 

Snart er det stille fra breking på gården til Dag. Hvordan blir det, vil vi vite.
- Det blir vemodig, stille og rart. Når siste slakterbilen svinger ut av gården her så spørs det om ikke jeg må ta med meg tobakkspakka og gå opp i skauen og kikke litt. Må nok det. Det spørs nok om jeg kommer til å høre breking lenge etter de har dratt. Det er ikke noe moro, det er det ikke. Slutten på en epoke. Slutten på en drøm. Jeg er jo innerst inne utrolig stolt av hva vi har fått til med skjærgårdslamma våre. Heldigvis har jeg andre sauebønder som nok trenger en hjelpende hånd innimellom, så litt sau blir det vel allikevel! 

 

Trykk på bildet for å se slideshow