OM LIVET

OM LIVET

Dette er fjerde del i fortellingen om Maria. Den delen vi ikke trodde skulle komme, den delen av historien der Maria dør og går videre. Den tristeste delen av historien for oss som fortvilet står igjen her i menneskekropp og ikke forstår hvor hun skal. Den delen som gjør at alt ser så rart ut. Akkurat som om det ser annerledes ut her nå. Kanskje gjør det også det. Ser annerledes ut. Noe mangler. Maria. 

Det er tirsdagsmorgen i livet på planeten jorden. Det er fem dager siden Maria reiste. Guro ligger på gulvet på yogamatten sin. Det er tid for avspenning. Plutselig kjenner hun en sånn kjærlighetsfull, spretten og enormt lykkelig energi fylle henne. Ja, attpåtil dytte litt til henne i siden. ”Maria, er det deg?” hvisker Guro inni seg. ”Namaste,” sier stemmen til Maria lattermildt fra ingensteds. Guro får det vanskelig med å kvele latteren som bobler opp inni henne og vil ut. Vi har lurt på det der, når vi skulle få kjenne Marias tilstedeværelse og så dukker hun opp på yoga!

Det er bare to uker siden vi tre, sjelevenner, mennesker og rørehøner sitter ute i den slitte, røde sofaen på verandaen hos Maria og diskuterer yoga. Guro har nemlig begynt på yoga og elsker det. Maria er også glad i yoga, men får litt trass i seg når det blir for mye ”namaste”. ”Kan vi ikke bare si takk, a?” sier hun. Vi ler. Tar ikke diskusjonen videre. Maria sitter under et ullpledd. Ser ut over åsene rundt gården. Hun har fått det draget. Over ansiktet, over hele seg. Som om kroppen har blitt så tynnslitt, gått lekk og nå har sjelen begynt å sive ut. Litt og litt. Hun drifter frem og tilbake. Litt her. Litt der. 

Rundt oss leker barna. Hanen er i full gang med å bedekke en av hønene nede på plenen og vinden har et kjølig drag denne mandags formiddagen. Hvite dotter av pollen svever rundt i lufta og gir inntrykk av at det snør. Midt i mai. Det virvler og daler rundt oss. Alt er så vakkert. Det er Maria også der hun sitter. Som om kroppen har blitt gjennomsiktig. Snart synes bare sjelen. Men ennå er kroppen der. Den har krympet. Brillene har blitt for store. Klærne også. Huden er så blek som en vinterdag. Oksygenslangen under nesen hennes henger rundt ørene som ser ut til å ha blitt for store. For ikke å snakke om hjertet hennes! Det har blitt alt for stort! Som om det har vokst jevnt og trutt gjennom hele livet hennes. Fylt opp med så mye kjærlighet. Nå truer det med å eksplodere. Sprenge seg vei ut av kroppen – ut av materie og grenser. For å bli grenseløs, ubetinget kjærlighet. Hun vil være fri. Hun vil atter være kjærlighet. Hun vil atter være grenseløst fri og glad. Hun lengter ut. Ut av kroppen. Ut av smerte og lidelse.

Men samtidig vil hun så inderlig gjerne bli. Med barna. Med familien. Med oss alle. Det river i henne. ”Det kjennes ut som kroppen min blir svakere for hvert minutt. Jeg tror ikke vi rekker å starte behandlingen”. Det er under 48 timer til hun skal starte med immunterapien. Vi sitter tett i sofaen og leser om bivirkningene. Sier at jo, du rekker dette her. Dette skal du klare. Håpet er fortsatt størst.

Den mandagsettermiddagen, i det skyene som har samlet seg, sprekker opp og lyset siver guddommelig ned på grusveien ned fra gården, kjører en gul sykebil med Maria inni nedover veien og bort fra gården. Vi aner at hun har startet på siste etappe av dette jordelivet. Nik står stille helt til vi ikke lenger kan se sykebilen. Barna forsvinner tilbake i leken. Guro må inn på badet for å tørke tårer. Livet. 

Torsdagen litt over en uke etter sitter Monings i baksetet av en bil ned den samme grusveien, denne gangen er det hun som er på vei til Drammen sykehus. I fanget har hun et Norgesglass med markblomster som barna har plukket til mamma, det skvulper rundt med alt for mye vann. På hver skulder er et barnehode. Vi er på vei for å ta et siste farvel. Nå dør hun. Mor, kjæreste, datter, søster og venninne. Maria. 

Forbi vinduene suser gårder og enger og vakker norsk natur. Det er på en måte så absurd alt sammen. Som om det bare er kulisser. Som om vi ikke finnes vi heller. Men samtidig er vi så veldig levende. Som om hvert sekund teller. Som om vi er tente lys som flakker og lever. Vi rekker det akkurat. Barna får tatt farvel. Hele familien får tatt farvel. Hun reiser i fred. Hun er blitt fred. Og kjærlighet. Hun omringer oss.

Nå skal hun fortsette å lære oss så mye fra den andre siden. Akkurat som hun lærte oss her i livet. Om å tørre være sitt autentiske jeg, om villskap og frihet, om kjærlighet. Om livet. Vi er evig takknemlig for at vi fikk stå henne så nær i denne siste fasen av livet. Vi er evig takknemlig for alle menneskene Maria har latt oss få bli kjent med. Mennesker vi ikke slipper nå som vi endelig har fått dem i livene våre. Tusen takk, Maria.

Barna våre sier: ”Jorden har blitt et tryggere sted nå som Maria passer på oss”. Barna vet.

Maria bisettes fra Gomsrud kapell fredag 31.05 kl 13.