Guro & Monings

Størst av alt

Guro & Monings
Størst av alt

Kamilla spurte meg om jeg var romantisk en gang rett etter at vi hadde truffet hverandre. Da hørte jeg mye mer enn det enkle spørsmålet. Jeg hørte forlovelse, kirkeklokker og det hele. Så da svarte jeg så klart nei, sier Torgeir.
Kamilla ler så hun rister: Det finnes ingen mer romantisk enn han der! 


”Jeg tror på den freden som kommer innenfra. Og jeg tror på den forandringa som starter med enkeltmennesker. Ikke bestandig på de som roper høyest. Like mye det som skjer i det stille. Jeg tror på de menneskene som lever med kjærlighet for andre – som deg.

Du – er et menneske som gir håp. Du som ikke bruker albuer for å komme deg fram. Som ikke utnytter andre.

Du – som aldri husker hva du tjener, som ikke ber om høyere lønn, fordi du sier at det ikke er viktig.

Du – som aldri spør om om å få igjen penger du har lånt ut.

Du – som aldri baksnakker, snakker negativt om en eneste en.

Du – som ser de menneskene som andre bare går forbi. Som ikke kniver for egen vinning.

Du - som bare skinner – som en blomst. 

Du aksepterer, du lytter, du løfter, du er kjærlighet. Du er fred.

Du er den millionsdels sjansen i livet. Du er det som ikke skjer, du er den potten man aldri får. Du er vinnerloddet, du er jack pot, den rosa bamsen på øverste hylle.

Min Månestråle, du er min månelanding. Og kanskje er jeg endelig Sølvpilen, som ble truffet av deg. Og det vakk´e noe streifskudd. Det var midt i hjertet.”

Det er den siste lørdagen i juli i fjor, den varme sommeren. Monings, som egentlig har pensjonert seg som bryllupsfotograf, har steppet inn for Maria denne dagen. Brudgommen Torgeir snakker til sin Kamilla, Monings gråter litt i smug bak kameraet. Kjolen hennes fungerer som vanlig som snørrpapir (og linseklut) og så lurer hun på hvorfor hun stadig får uskarpe bilder! På veien hjem ringer hun Guro, som er i Nord-Norge og fotograferer et annet bryllup denne lørdagen, og sier: Dette her Guro, det var superromantisk – og så tror jeg det var ekte kjærlighet, au! Det finnes håp!

Guro og Monings snakker ofte om den romantiske kjærligheten og vi blir ikke kloke på den. Som bryllupsfotografer over flere år har vi begge livnært oss på romantikken. Vi har stått i kirker rundt i hele Norges land og felt tårer og snufsa. Vi har sett flere brudekjoler enn folk flest (for ikke å snakke om smakt på flest bryllupskaker! – de er ikke alltid like gode som de ser ut kan vi røpe). Vi har stått spent utenfor kirkedøra med en brud som nesten har nervøst sammenbrudd og vært minst like nervøs som henne, for så å møte brudgommens blikk i det døra går opp og vi innser at her må vi bare dukke unna, detta var jo ikke vår dag! Vi har fotografert klissete bryllupskyss til krampa har tatt oss og sukka hver gang vi ser kjærlighet i folks blikk og hører en knekk i stemmen som røper kjærligheten bak. Men vi lurer alltid på: Er det ekte kjærlighet dette her da, eller er det et show av eventyr og fantasikjærlighet? 

Én ting vet vi: Kjærligheten til barna våre, er ubetinga. Alltid og uansett. Barna har ubegrensa tabbekvote, de kan spy ned senga di, holde deg våken natt etter natt, smelle i dører, kalle deg en dritt. Allikvel; urokkelig. Akkurat der er vi altså ganske skråsikre på hva kjærligheten vil oss. Det samme med gode venner. Det samme med kjærligheten til naturen og alt som lever.

Det er den romantiske kjærligheten vi strever sånn med. Der hvor man skal velge seg en ut av alle menneskene på jorda som man skal binde seg til og elske enda høyere enn alle de andre. Hvordan fungerer egentlig det der? Hvordan vet man at man er forelska i det andre mennesket og ikke bare forelska i fantasien om romantikken? Hva er det der som oppstår mellom to mennesker som vi kaller forelskelse og kjærlighet og hvorfor kjennes det nesten flaut å snakke om det i fullt alvor?

Vi fikk de første blikkene inn i den romantiske kjærlighetens verden da vi leide både videofilm og selve spilleren, spolte til start og trykka play. Hollywood ga tenåringene Guro og Monings noen svar -og mange drømmer. Men så kom livet i veien og rokka om på hele bildet. Livet kom som en virvelvind med fødsler, våkenetter og skilsmisser. Et sted på veien forsvant den romantiske forestillingen om at man kunne leve lykkelig med en kjæreste, barn i Blendahvite klær løpende rundt i hagen, nybakte boller, middager med levende lys og frokost på senga på søndagsmorgenene. Hollywood, der lurte du oss godt! (Men lur oss gjerne igjen og igjen, for det er så fint å tro på denne kjærligheten også, den der rosa, vet du!) 

Hva er kjærlighet mellom to mennesker da? I vår jakt på svar, inviterte vi oss en søndag i november hjem til Kamilla og Torgeir. Det er en sånn typisk novemberdag hvor tåka henger lavt, en sånn dag som november er ekspert på, en sånn dag vi er så glad i. En sånn dag som ikke stiller krav. I gangen blir vi møtt av to mennesker som glitrer, den gode energien merkes i det døra går opp. I stua er et hav av levende lys, i påvente av ny vedovn fyres det med stearinlys. På komfyren putrer det en kjele med hjemmelaget kakao fra Amazonas og midt på bordet står en skikkelig god gulrotkake som Kamilla har bakt. Dette er et hjem. Et sånt sted du trekker beina oppunder deg i sofaen umiddelbart. 

Tett inntil hverandre i sofaen med flettede hender, forteller de. Lar den andre snakke ferdig, avbryter ikke. Lytter. Tillit og respekt, tenker vi. Lyttende ører, nærhet. Fire bestanddeler av kjærligheten. Det er som å legge et puslespill, dette her, denne jakten på hva kjærligheten er.

Det blir sagt så mye om hvem den rette partneren er, en kan jo lese samlivsspalter til man blir blå, humrer Torgeir. Men jeg har landa på at det er... Han holder ut hendene og former noe i lufta mellom ham og Kamilla, som om han prøver å tegne opp for oss i den usynlige, men allikevel så synlige, energien mellom dem. Som om han så gjerne vil forklare oss den. Det som er der så sterkt. Som binder dem til hverandre. Det som bevrer i lufta. Det som bærer signalene. Han finner ikke ordene. Det kan ikke beskrives, dette. Kjærligheten mellom to mennesker. Torgeir er en mann som liker å bruke ord -som skribent elsker han å la ordene få skinne. Men når det kommer til dette med kjærlighet, finner ikke en gang han ordene. Det er så vanskelig å forklare… Det blir stille i rommet. Torgeirs øyne fylles med tårer; det er nesten så jeg begynner å grine. Det er nesten så vi alle begynner å grine, det er så vakkert å sitte sånn rundt et bord og snakke om det vakreste som finnes. Det som ikke har ord. Vi kommer på et sitat vi ofte hører i bryllupstaler og forstår plutselig hvorfor det er brukt til det er helt slitt i kantene: 

 

Hvordan staver man kjærlighet, spurte Nasse nøff?

Man staver ikke kjærlighet, man føler den, svarte Ole Brumm

 

Vi kan stå og si til hverandre: Jeg elsker deg. Jeg elsker deg. Jeg elsker deg. Så tenker jeg: det her er sykt. Det er jo kvalmt! Vi er blitt et sånt par som er sykt forelska. Kvalmt forelska. Irriterende til og med. Guro og Monings fniser, dette kommer altså fra den ikke-romantiske Torgeir.

Det å elske noen tror jeg ikke jeg helt har skjønt hva er før jeg traff Kamilla. Nå vet jeg det. Det er….det er…Igjen mangler han ord, denne ordets mann, og vi forstår at det kanskje ikke finnes andre ord enn kjærlighet. Kanskje går det ikke å forklare hva det er?  

Det forklarer også hvorfor det tok oss flere måneder å få ut denne bloggposten. Det er ikke så lett å finne ordene for kjærligheten. Man må rett og slett bare føle den, sånt blir det jo ikke bloggposter av!

Kamilla er en dagdrømmer. Hun har alltid drømt om å gifte seg. Torgeir har vært mannen til noen andre i 20 år før han traff meg, så for han blir det litt annerledes. Men inni meg har jeg visst hele tiden at vi skulle bli gift. Jeg dagdrømmer. Inni hodet mitt giftet jeg meg med Torgeir en million ganger, minst! Jeg tror på at all denne dagdrømmingen er medvirkende til at ting skjer, men jeg hadde sett for meg at det skulle ta mye lenger tid å få med seg universet på disse bryllupsdrømmene. Derfor ble jeg så overraska da Torgeir fridde. (Det hører med til historien at den selverklærte ”ikke romantiske” Torgeir fridde ved å ri inn på en hvit hest!). Det der frierieriet var mer enn jeg hadde dagdrømt, ler Kamilla, men jeg har dagdrømt øyeblikket da kirkedørene går opp og jeg møter blikket hans! 

Akkurat det kjenner vi igjen. Gamle bryllupsfotografer lever kun på ett øyeblikk gjennom en hel dag på jobb. I det øyeblikket kirkedørene går opp og alle snur seg mot bruden. Da snur vi oss alltid mot brudgommen. Det bildet, av utrykket på den nervøse brudgommen der oppe, er det bildet vi elsker aller mest. Det er der, i blikket til en spent brudgom i det han ser bruden komme inn, at hele ideen om romantisk kjærlighet ligger. En hel midtgang med det vi ikke finner ord for mellom dem. Det er så mye energi i dette feltet, at vi som regel ikke har et eneste bilde som kan beskrive det. Det er der den ligger: Drømmen om kjærligheten. Drømmen om happily ever after. Den er akkurat en kirkegang lang. Og så rørende at vi blir andektig bare av å tenke på det.

Kamilla og Torgeirs liv har ikke vært en evig lang romanse, hvite hester og rosa skyer. Da Kamilla og Torgeir treffer hverandre, står Torgeir midt i en livskrise. Sønnen Mikkel er født syk. Bak seg har de flere store operasjoner og mange hundre sykehusdøgn. Kort tid etter Kamilla og Torgeir treffer hverandre, forverres situasjonen. Hvordan skal Kamilla finne sin plass i dette? I talen i bryllupet forsøker hun å finne ordene:

Lite visste verken du eller jeg hvordan livet brått skulle bli forandret for alltid. Jeg visste lite eller ingenting om hvordan jeg best kunne støtte deg, holde deg, hjelpe deg. Jeg famlet. Jeg vil takke deg for den rausheten du viste gjennom å invitere meg inn i det rommet, så jeg også fikk mulighet til å finne mine egne innganger.

Mona tørker igjen tårene, tar noen bilder og tenker; Kjærlighet er også å gi hverandre rom og akseptere at det ikke er alt en kan forstå. Enda to brikker i puslespillet som til sammen skal gi svaret på hva kjærlighet er.

Mikkel reiste videre noen år etter at Kamilla og Torgeir møttes. Livet måtte pusles sammen på nytt. Livet etter Mikkel, livet sammen med Kamilla. Naturen har blitt deres felles ladestasjon:
Å være i naturen med Torgeir, har gjort noe med mitt eget forhold til jorda jeg tråkker på. 

Alle vi møter, får det samme spørsmålet: Hva er meninga med livet?
Torgeir og Kamilla ser på hverandre, gir rom for at den andre kan få svare først. Det blir Kamilla: Det må være å finne en slags balanse. Bli tatt i mot uten forbehold. Verdien av å kunne være hundre prosent autentisk den man føler at man er. Ta plass som den man er, da tror jeg man har muligheten til å gjøre noe godt for de man har rundt seg. 

Torgeir lytter med hele seg, så er det hans tur: 
Et stort og vanskelig spørsmål å svare på. Jeg har en følelse av at alle mennesker har i seg fra de blir født en slags… at alle har med seg et slags oppdrag. Det tror jeg kan handle om, som Kamilla sier, om å få lov å fylle seg selv. Være i verden som fullt og helt seg selv og ikke som en annen. Jeg tror at hvis hvert enkelt menneske fikk muligheten til å blomstre som seg selv, være helt og fullt seg selv, god nok, forstå hva som er sin livsoppgave og være tro mot den, at da ville verden sett helt annerledes ut. Når man ikke lever i pakt med sitt oppdrag, blir det vanskelig å være menneske. 

Det er med en god og varm følelse i magen vi takker for oss og rusler ut i høstregnet denne kvelden i november. I nesten fire timer har vi sittet sånn og snakket om kjærligheten uten helt å kunne sette ord på den. Kjærligheten, begynner vi å skjønne, kommer i tusenvis av forkledninger. En barnehånd i din, en dråpe høstregn på pannen, årets første snø, hestehoven som trassig finner veien gjennom snøen hvert år. Den kommer forkledd som den trygge følelsen det er å være god nok som du er. Den kan være subtil; en god tanke, en god intensjon, en inderlighet som ikke uttales eksplisitt. Den kommer, også, klart og synlig i lidenskapelige kyss og ordene ”Jeg elsker deg”. Vi har enda til gode å være i et eneste kirkebryllup uten at Paulus første brev til Korinterne, kapittel 13, har blitt lest:

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.

Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende, og gjemmer ikke på det onde.
Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten.
Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

*

Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.


Det er ikke bare dårlig fantasi at ”alle” velger denne teksten. Den oppsummerer kjærligheten, det er bare at vi har blitt så vant til å høre den, at vi glemmer å høre etter.


Du kan lese mer om Torgeirs bok om livet med Mikkel her:
http://sterkestreker.no/wordpress/imikkelslys/