Guro & Monings

Toppen av isfjellet

Guro & Monings
Toppen av isfjellet

-en fortelling om plast og håp


Det siste året har vi sett bilder av hval med plast i magen. Fugler med plastikkstrips om halsen. National Geographic viet en helt utgave til plast, hvor forsiden var et bilde av en fugl inni en plastpose, et bilde som gjør skikkelig vondt. Ironisk nok var også selve bladet pakket inn i plast. Det er vår tid: Plastalderen. Plast i havet. Plast på avveie. Mikroplast. Vår uforsiktighet rundt plast er på full fart inn i vår kollektive bevissthet, vi er i ferd med å våkne. Men er det for sent?

I følge United Nations Enviromental Program har problemet med søppel i havet blitt et av verdens raskest voksende utfordringer. Forskerne mener at om vi fortsetter som vi gjør nå, vil det faktisk være mer plast enn fisk i havet i 2050. Dette er en tanke som gjør at vi kjenner tårene presse på. Tanken på at vi uten hensyn bruker sjøen som søppelplass. Vi kjenner på en sånn smerte. Tror det kalles dårlig samvittighet. Med den lever vi ikke godt. Er det ikke heller noe vi kan gjøre?

Det er september og Guro og Monings er på Svalbard for å møte Silje. Hun lever og ånder for friluftsliv, natur og et renere Arktis. En skikkelig ildsjel. En person som bretter opp armene og gjør noe. Ikke bare som oss som sitter og prater om det, hun gjør faktisk noe. Hun arrangerer strandryddetokter hvor hun tar med lokalbefolkningen i Longyearbyen på tokt for å rydde Svalbards strender for søppel. Faktisk rydder! 

20180921_8114.jpg

Det er sent en søndag ettermiddag i Longyearbyen og Silje kommer og henter oss. Bilen humper utover grusveien mot Bjørndalen. Inne i den lille bilen dugger det på vinduene og skravla går i ett. Det viser seg at Silje har like mye på hjertet som oss og vi har et tema som opptar oss alle -her er det nesten ikke tid for å puste! Silje og samboeren Einar har bodd på øya i åtte år. Sammen har de datteren Oda på fem. Oda er et ekte Svalbardbarn; hun gisper høyt av alle ”juletrærskogene” på fastlandet når hun kommer dit. I hverdagen hennes finnes ikke trær.
- Vi kom opp hit i november første gang. Det var mørketid og jeg så ingenting. Trodde det var isbjørn overalt, litt kontrast fra leiligheten min på Majorstua, kan du si, ler Silje. Det var først da hun skulle hjem til fastlandet i mars året etter og hun så øya fra flyvinduet, hun skjønte at hun hadde blitt forelsket. Under henne var et landskap ellevilt magisk. Da begynte tårene bare å renne. Hun visste at her skulle hun bli. Lenge.

20180923_7839 to.jpg

Til daglig jobber Silje som prosjektleder i Svalbard Turn og med friluftsaktiviteter gjennom Aktiv i friluft Longyearbyen og er opptatt av at mennesker skal bruke naturen på en god måte. Hun hadde en tanke om å kombinere gleden i friluftsliv og det å være i naturen med naturvern. Så fikk hun nyss om at det var midler i Miljødirektoratet til nettopp strandrydding. Hun søkte og fikk tildelt 1,3 millioner kroner på første forsøk.
- Da ble jeg plutselig kasta inn i miljøkampen, vet dere, jeg ble den hardbarka ”Søppelsilje”, lissom, sier hun og ler godt.

Til nå har hun hatt med seg  over 600 mennesker på strandryddetokter og ryddet mer enn 16 tonn søppel fra Svalbards strender. Det er jo en mengde til å bli svimmel av. For Silje handler det om mer enn bare å rydde strendene. For henne er det også helt essensielt å få til en holdningsendring hos folk. Å jobbe forebyggende er vel så viktig. Derfor har hun også fått igang bydugnader for å rydde nærmiljøet og hindre at søppla havner i sjøen. 


-Vi mennesker er mer og mer distansert fra naturen, tror jeg, det er nok her roten til problemet ligger. Vi trenger å bli mer bevisst på at hvordan vi lever faktisk påvirker naturen og at det i sin tur påvirker våre liv igjen. Når vi er ute på tokt sånn får vi nyte utsikten (og innsikten, skyter Guro engasjert inn) samtidig som du får nye bekjentskaper og kommer steder du ellers aldri hadde kommet til. 

svalbard september natur-14-2.jpg

I det sola går ned i horisonten, og det magiske Svalbardlyset tegner opp silhuettene av fjellene i det fjerne, stopper Silje bilen ved en strand. I det hun vrir om nøkkelen og duren fra motoren dør hen, kjenner vi den: den magiske Svalbard-stillheten. Lyden av natur. Av vind og hav.

Her er det allerede ryddet, men vi finner allikevel små plastbiter og annen søppel innimellom steinene. Det aller meste av plasten man finner langs strendene på Svalbard er maritimt søppel som kommer hit med havstrømmene, forteller Silje oss. Derfor er det mye søppel som har ligget lenge. På den måten flyter også søppel opp i naturreservatene hvor det ikke egentlig finnes mennesker. Steder uten menneskespor. Men altså likevel full av menneskespor, selv der mennesker ikke har satt sine ben! Det er ganske skremmende å tenke på. Det ligger søppel langs strendene på Svalbard som tar årevis å bryte ned som blir til mikroplast som spres i den sårbare Svalbardnaturen. Det er en uutgrunnelig tanke. At vi sprer søppel selv der vi ikke er. Der vi ikke bør være. 

Silje M- Hagen-2-2.jpg

I følge Norsk Polarinstitutt ligger anslaget her på 194 biter av søppel pr km. Nivåene med plast på Svalbard er på høyde med urbane strøk! Tanken er absurd. Silje forklarer at Svalbard er en slags «dead end» for maritim søppel. Her stopper det. Så blir det liggende lenge. Plast har lang holdbarhet. Det brytes ikke ned, men blir fragmentert til mikroplast når den havner i naturen. Vi får altså enorme mengder mikroplast som havner i dyrelivet og naturen på Svalbard. 

Forskerne sier at 90% av sjøfuglen havhest har plast i magen. Det er nesten alle det! Nesten alle de vakre fuglene har søppel i seg! Vår søppel! Dyra på Svalbard spiser plast og det finnes også tilfeller hvor dyr vikler seg inn i det og dør av det.
- Det er skremmende hvor mye plast det finnes i naturen her når man tenker på hvor lite mennesker som bor her. Hvor sårbart dyre- og fuglelivet er her oppe. Dette vet vi alt for lite om, sier Silje, men alle varsellampene våre bør lyse.


Bølgene slår jevnt mot land. Stranda. Lyset . Øya. Den arktiske lufta. Følelsen av å være på annen manns grunn, på isbjørnens øy! Det er som om det er her vi virkelig kan forstå hva det er vi gjør når vi forsøpler jorda. Her hvor det fortsatt er villmark, ”urørt” natur. Det føles som å stå foran Edvard Munchs Skrik og søle ketchup på lerretet i ny og ne uten å bry seg om det. Noen tørker det vel av en dag de får tid. Det er så feil. Så dumt. Så tankeløst. For det er det vi mennesker er. Tankeløse. 

Det gløder av Silje. Det er som om engasjementet hennes slår gnister. Vi blir overmannet av en sånn tristblandet fryd. Triste for at vi har latt det gå så langt. Frydefulle for at det finnes sånne som Silje som tenner gnister av håp.

Mørket faller på. Like oppfor stranden ligger en liten hytte og lyser, det er som om den sier: Kom, kom! Hytta har Silje og Einar bygget sammen. Det er her den lille familien tilbringer helgene. Her går det sakte. Her bare er de. Vinden har tatt seg opp litt ute og det uler rundt hytteveggene i det vi kryper opp i sofaen og Silje setter over kaffen.


Vi er nesten redde for å stille spørsmålet, for vi vet jo svaret. Men vi spør allikevel: Er alt søppelet dere har plukket bare toppen av isfjellet?
-Jeg er redd for det ja, nikker Silje stille. Av plasten som er i sjøen er det estimert at vi finner ca 1% flytende, 5% på strendene . Resten ligger på bunnen desverre. Ta for eksempel noe så vanlig som flasker. Vi finner så sinnsykt mye korker på strendene. Finner vi korkene som flyter på land, ligger antagelig flaskene på bunnen. De synker. Dette vitner om det enorme problemet med engangsplast. Men det er ikke sånn at det ikke nytter å plukke opp de korkene. Det er det minste vi kan gjøre, å brette opp ermene og ta i et tak der vi kan. 

20180923_7820.jpg

Det er som om tida står stille inne i den lille hytta. Guro har lagt seg tilbake på en skinnfell på sofaen, Monings sitter med en kaffekopp i hendene og Silje forteller om den gangen hun nesten fikk nærkontakt med en bjørn.

-Det var på en liten hytte i Petuniabukta. Jeg våkna en morgen av Einar som ropte med hviskestemme: ”Silje, det er bjørn!” Jeg lå i senga på andre siden av rommet og trodde han tulla. Det første jeg tenkte var at dette må vi ha bilde av, så jeg heiv meg rundt og begynte å lete etter kameraet. Da nesten ropte Einar til meg: ”Ikke kamera, Silje, rifla!” Einar kjente vekten av henne da hun lente seg mot hytteveggen. Så store og mektige er de. Den morgenen hadde jeg ligget lenge og tenkt at jeg skulle ut på do, men det var så innmari kaldt at jeg bare lå og manna meg opp. Enda godt jeg venta, for ellers hadde jeg møtt henne i døra! Det var en binne med en unge i tillegg, de hadde gått rundt og rundt hytta og til og med tygd litt på scooteren til Einar. De er så vakre og store disse dyra, selve symbolet på Svalbards villmark. Silje har stor respekt for både bjørnen og naturen og kanskje kjenner man et ekstra ansvar når man bor litt nærmere alt dette, tenker vi. 

Svalbard september natur-71.jpg

Vi sitter stille sammen en stund. Stillheten gir plass for spørsmålet ingen slipper unna: Hva er meninga med livet? Silje trenger ikke betenkningstid.
-Å gi! For meg er det det: Å gi! Jeg har det aller best når jeg kan gi.

Nå mener hun det er på høy tid vi gir tilbake til naturen. 

-Vi må bli mye mer bevisst vår rolle som forbruker, hvordan vårt forbruk påvirker naturen rundt oss. Plast er også en fantastisk oppfinnelse, ikke sant, vi skal ikke svartmale det helt. Vi er nødt for å bli mer bevisste på at det ikke skal havne i naturen. Det er jo ikke egentlig en naturtrussel før den havner på feil sted. Der har vi et enormt ansvar vi mennesker. Det er kanskje litt klisje og si, men vi har faktisk bare en planet. Det finnes ikke noe planet B. Vi må begynne å ta inn over oss at vi ikke bare kan forbruke den. Jeg kan ikke redde verden, men jeg kan bruke stemmen og kunnskapen min til å utgjøre en liten forskjell. 

Silje M- Hagen-7.jpg

Ute er det bekmørkt nå, inne i hytta er det som om tiden har stått stille. Silje har lært oss ting vi ikke visste. Vi har kjent på tristhet og håp. Vi er inspirert. Silje har gitt oss troen på at det nytter. Vi spør, bare for å høre det én gang til:
-Du tenker at det nytter, ikke sant?

- Den mest effektive måten å få bort søppel på er å plukke den opp, men så er det jo dessverre sånn da at det er kun en bitteliten andel av søpla som ligger på strendene. Resten ligger på bunnen. Den tanken gjør jo at man kan bli litt motløs, sukker hun, og fortsetter uten pause:
-Vi må faktisk stoppe selve tilførselen av søppel til havet. Hun blir stille et lite sekund.
-Vi redder ikke verden av å drive strandrydding på Svalbard. Det gjør vi ikke, men vi kan være med å skape bevissthet rundt problematikken og faktisk fjerne det vi kan av søppel og plast i naturen. Så kan vi jo bare håpe at en dag er det et klokt hode som kommer på en kjempeidé som kan endre det hele. 

Vi tar det som et ja. Et ja til at det nytter.

Det er en god tanke og det fine med mennesket, tenker vi, er faktisk at vi alltid har muligheten til å bruke oss selv til å løse problemer også. Til å utrette endringer i verden. Det er gjort før og det kan gjøres igjen. I våre bønner ber vi for havet. Det heler seg ikke selv. Problemet er menneskeskapt, så gjenstår det å se da om det også kan bli menneskeløst? Med folk som Silje her på jorda, er håpet størst.