MonaMoe Machava

dagen før(r) dagen

MonaMoe Machava
dagen før(r) dagen

DAGEN FØR DAGEN

Vi har hørt om det før. Førtiårskrisa. Vi visste bare ikke at den var virkelig. Så plutselig var den der. Like virkelig som fjellet Mannen gitt! Her skal du få høre:

I dag er det fredag. Dagen før lørdag. Vanligvis er fredag min favorittdag. Da setter jeg meg ned med rompa i sofaen (sitter på rompa der, altså) og spiser potetgull med dip og drikker solo. De siste åra har det forsåvidt vært vanskelig det der med potetgull, dip og solo. Det viser seg nemlig at alt legger seg direkte rundt magen. Tror faktisk ikke det rekker innom fordøyelsessystemet en gang, nei, det bare går rett ned. Smukk! Så sitter det som et skudd. Som en forlovelsesring rundt magan. Med det resultat at man må kneppe opp en knapp i buksa så ikke det strammer hver fredag. Når man har gjort det nok fredager, kan det lett bli sånn at man har blitt så vant til at det ikke presser på magen at man lett kan møte både til jobbintervju eller andre ting med knappen oppe. (det er ikke noe problem altså for siden alt jeg spiste begynte å legge seg rundt magen, så er det kjekkest med litt løse lange gensere uansett og da er det ingen som ser at knappen er oppe!)  Poenget mitt er at siden ståa er sånn at jeg altså går konstant rundt med ei livbøye rundt magen, så har fredagene nå blitt nedgradert til vann og oppkutta grønnsaker med dip (altså: jeg nekter å gi opp dippen! Blir det ingen dip kan vi egentlig bare gi opp hele fredagen, spør du meg!) Men nok om det. Når jeg sier at fredagen vanligvis er min favorittdag, så er det fordi i dag er det ikke det. Jeg er 39. Det er dagen før dagen. 


Jeg husker godt denne dagen for 40 år siden. Som om det var i går, faktisk. Mitt livs største traume. Å bli født. Jeg husker varmen fra innsiden av min mors kropp. Roen. Meningen. Sammenhengen. Freden og kjærligheten. Men midt i alt dette grua jeg meg. Enormt. Jeg hadde fortsatt ikke tatt bolig i kroppen som skulle bli min. Jeg utsatte det helt til det siste. Visste det ville bli vondt. Jeg var fullt klar over hva jeg bega meg ut på. Jeg hadde valgt det selv. Men likevel. Når jeg nå skulle ta bolig i denne menneskekroppen og komme meg ut i verden, så grua jeg meg. Enormt! Jeg samlet alle mine krefter, all min evige visdom og klemte meg inn i det lille fosteret. Det var så trangt her inne. Så irriterende trangt. Så klaustrofobisk. Jeg smatt ut igjen. Skulle jeg ombestemme meg? La det være, dette livet her? Hoppe over? Nei. Jeg hadde bestemt meg. Dette livet var en unik sjanse til å lære mer. Jeg smatt inn igjen. Denne gangen hadde jeg bestemt meg for å bli. Bli i den urolige, klaustrofobiske følelsen av å være menneske. Det var vondt. Så bestemte jeg meg for å få det overstått. Å bli født er vondt. Jeg var ikke forberedt på kulden og på stanken! At verden luktet så vondt! Det var jeg slettes ikke forberedt på! Alt var så hardt og kaldt og helt uten kjærlighet. Jeg knep øynene igjen og angra dypt og inderlig på at jeg hadde kommet.


Tilbake i sofaen sitter jeg altså her da, koser meg med idol på tv og knasker gulerøtter med dip (dobbeltdipper til og med litt innimellom for spenninges skyld;). Så nipper jeg elegant noen skvetter vann som jeg selvfølgelig har helt opp i et nydelig vinglass for at det skal føles litt stas da vettu. Knappen på buksa har jeg mått kneppe opp selv på gulrøtter og vann. Så er det i morgen da at jeg blir førr. Jeg sier det sånn jeg: førr! For det er det alle gamle damer sier, og nå er jeg på vei over i den kategorien gammel peppermø her jeg sitter alene (det nærmeste jeg kommer en gubbe er katten Senhor Lula og det tror jeg ikke gjelds, selv om han er aldri så maskulin og kjekk. Jeg synes han er vel så bra som en hvilken som helt menneskemann! Trofast er’n au! Der han ligger på fanget mitt og bare er). Jeg fniser litt av meg selv der jeg sitter. Jeg har liksom alltid sett meg selv litt som Bridget Jones, den derre klumsete, single dama som alltid kløner det til. Det som er så fint med henne er at selv om hun kløner aldri så mye, så kan man alltid se det med humor. Livet er ikke så alvorlig. Og en peppermø på snart førr kan vel også være litt søt og morsom? Men altså her kommer jeg til et poeng som er så flaut å si: Det er lissom sånn at det er sånt et nederlag å bli førr og være singel. Akkurat som man ikke lykkes i det å være menneske, liksom. Du vet, alle synes jo litt synd på deg og sier ting som: ”Du som er sånn ei flott jente, du skulle da ikke ha så vanskelig for å finne deg noen” (men herregud de veit jo ikke om den store mørke potetgull- og dipringen rundt magan eller de derre hakehåra som vokser ut over natta!) eller så sier de: ”Du finner nok lykken til slutt” -med det mener de så klart at jeg finner lykken i en mann. Jøsj! Er det der den ligger? Av det der humrer jeg alltid litt, for etter min erfaring ligger lykken bare som et sånt tynt lag utta på en mann, så etter ei stund så kommer man inn til ulykken. Der begynner vansklighetene. Nei monings må nok være alene resten av livet, for nå blir jeg altså førr og jeg innser at det er som å gå ut på dato. Rett og slett. Det litt sånn som om det står: best før 03.11.2018 i panna mi. Akkurat sånn føles det her jeg sitter med pleddet godt pakka rundt meg og en eller annen supervakker, ung dame på idol synger så skråsikkert om kjærligheten. 


I sofaen ved siden av meg sitter mitt livs store kjærlighet: Min sønn Olaf. Han er ikke gått ut på dato ennå, han er bare 9 år, over det verste og akkurat begynt på livet! 


Jeg husker også hans fødsel. Mitt andre traume i livet. Dagen da mennesker kuttet opp magen min med skalpell og dro ut det livet som hadde levd inni meg i 9 måneder. Dro det ut og sprang avgårde med det. Ut i verden. Ville han leve? Eller var han død? Helt fra jeg skjønte at noen hadde begynt å vokse i meg hadde jeg gruet meg til dagen han skulle bli født. Jeg var så redd. Redd jeg ikke skulle kunne klare å passe på dette mennesket som skulle komme ut i dette infernoet av en verden. Redd han skulle føle seg like ensom i menneskekropp som meg. Olaf ble født og overlevde akkurat. Vi ble på sykehuset i 14 dager. Jeg husker ikke mye av det. Jeg husker bare at jeg en natt våknet av at en sykepleier kom inn og dro Olaf ut av sengen min. Jeg hadde sovnet med dynene helt over han og hun mente han var alt for varm. Jeg husker også en sykepleier som tok han fra meg da jeg prøvde og amme, hun sa: ”Dette blir det visst ikke noe greie på! Jeg gir ham litt morsmelkserstattning i stedet.” Jeg husker han roet seg i hennes fang da. Jeg skjønte hvorfor jeg hadde gruet meg sånn. Jeg visste jeg hadde mye å lære. Det var nok i disse dagene at jeg flyttet ut av kroppen igjen. Akkurat som jeg hadde gjort før jeg ble født. Jeg orka ikke mer. Orka ikke forholde meg til å være i menneskekropp. 


”Mamma! Se da!” Olaf sitter i sofaen ved siden av meg og hopper opp og ned og holder på å le seg i hjel av en video han har laget på iPaden. Jeg setter fra meg det fisefine vannglasset mitt og lener meg over. ”Herregud! Har du laget det der?” Vi ler så vi triller rundt i sofaen. Jeg ler så jeg nesten tisser på meg (også noe man gjør når man er nesten førr). Vi ler og ler og sitter i sofaen og er så lykklige. Jeg tror jammen i morgen, selv om jeg har gruet meg enormt til å bli førr, så tror jeg i morgen er dagen da jeg flytter tilbake i kroppen min og fortsetter livet i menneskekropp. Med eller uten best før-dato. Du vet det er mye mat som har gått ut på dato for lenge siden, men fortsatt er like god. Dessuten hørte jeg forresten på radioen her om dagen at folk ikke var så nøye på det der med utløpsdato mer, de var blitt flinkere til å sjekke om varen faktisk var like fin, sa de. Det er jo voldsomt gode nyheter da for oss som blir førr, tenker jeg , og synker ned i sofaen. Det er fredag. Min favorittdag. Jeg er 39 og i morgen er det en ny dag i detta menneskelivet! 

Foto: Monica Hurlen Holhjem (Tante Monica)