Guro & Monings

PYRAMIDEN

Guro & Monings
PYRAMIDEN

EN FORLATT BY I ARKTIS

Det er sent september og Guro og Monings er på tur igjen. Tilbake til den magiske øya. Svalbard. Det var først reiseleder Guro som dro hit og ble forelsket i fjellene og vinden. Så dro hun med seg Monings som først ble livende redd både fjell og rå natur, men som etter noen turer heller ikke får nok. Denne dagen står vi fremst ute på dekk på en båt som glir stille i vannet over Billefjorden. Vi står der ute på dekk og tar alt inn og spekulerer på hva det kan være som gjør denne øya så spesiell for oss? Kanskje er det fjellene i seg selv? Den rå, villle naturen? Villmarka? Hvit villmark. Den siste villmark. Kanskje er det energien fra de ville dyra? Isbjørnen. Selve kongen. Følelsen av å være et sted nesten urørt av mennesker. Hvor naturen ikke er tuktet, bundet og ødelagt. Lagt i system, kabler og store rør. Et sted vi må ferdes med respekt, på lik linje med andre dyr. Som de menneskene vi egentlig er. Som en del av naturen. 

Vi står slik ute på dekk i effektive 10 minusgrader hele veien (foruten om Guro og Monings’ velkjente tissepauser da selvfølgelig, som går veldig smooth når man har kjeledress på, kan vi hilse og si! Til sammen brukte vi vel strengt tatt halve turen på tissepauser der altså, men likevel.) Vi står ute. Her kan man ikke gå glipp av et sekund! Hvert øyeblikk, hvert isende vindkast av arktisk luft er som et kjærtegn fra Gud. Fra selve kilden. Som om vi er så nær noe virkelig. Noe sant. Noe ekte. Naturen er så overveldende. Så vakker og rå. Tårene triller. Om det er isvinden eller følelsen av å være menneske på jorda. I naturen. Ikke et menneske i byen. Gleden ved å bare være til. Så langt fra menneskeskapte dingser og regler.

pyramiden guroogmonings-1.jpg
pyramiden guroogmonings-23.jpg
pyramiden guroogmonings-17.jpg

Båten sakker farten og har kurs rett mot den mektige Nordenskiöldbreen. Den er så vakker! Så mektig! Vi får øye på en blåfarge som vi kun har sett i drømmene før. En blåfarget mennesket bare kan drømme om å gjenskape. En farge så sterk og ladet at den gjør oss svimmel. (Til og med Monings som hevder å ikke like blått må svelge to ganger her for ikke å sikle). Guro har sett breen før, men er like full av beundring. Vi står fortsatt på dekk i kjeledressen. Hakker tenner. Har kjeledresshettene våre så godt trukket rundt hodet at vi kun ser ut gjennom et lite hull. Vi ser nok litt latterlige ut der vi står i alt for store kjeledresser og er så andektige. En sånn eldgammel isbre er voldsomme greier! I det vi står der som andektige mumier i kjeledress gjør båten en sving og jammen der inne ligger den! Den berømte spøkelsesbyen i Arktis: Pyramiden. 

Båten glir inn til land og spøkelsesbyen kommer sakte men sikkert til syne for oss. Brun av rust. Under et pyramideformet fjell ligger det som en gang har vært en velfungerende og flott russisk gruveby. I år er det akkurat 20 år siden folk dro herfra. Siden økonomien ikke tillot å ha folk boende her oppe under polarhimmelen og tilfeldighetene gjorde at også akkurat det året det begynte å gå dårlig falt et fly ned. Et fly som hadde 141 arbeidere og deres familier på vei til Pyramiden. Mange mennesker for en liten by. 10% av byens innbyggere om man skulle tenke det i statistikk,  i følelser utgjør det sorg og  frykt -og kanskje en følelse av meningsløshet. Av maktesløshet. Tung bør å bære. De bare dro. Dro fra alt. Igjen står byen som et slags merkelig monument på menneskelig underlighet. Her ligger den midt i den mektige, rå naturen. Ikke vil den forsvinne med det første heller. I et sånt klima går forråtnelsen sakte. Vi har hørt at byen fortsatt vil stå her om 500 år. Tanken er merkelig. Nesten skremmende. 

 Nede på kaia blir vi møtt av en guide som skal vise oss rundt i byen. På grunn av at det fra tid til annen er bjørnebesøk her i byen, har guidene her alltid med seg våpen. Det er en rar følelse å gå rundt i en tom by hakk i hjel etter en guide med våpen. Litt sånn som å være i en krigssone tenker vi, men føler oss ikke redde. (Kanskje litt for spøkelser bare, men det er det ikke noe våpen med noe kaliber som kan forsvare oss mot…)

pyramiden guroogmonings-22.jpg
pyramiden guroogmonings-9.jpg

På det meste hadde Pyramiden 1000 innbyggere. Hit sendte kommuniststaten Russland noen av sine beste gruvearbeidere for et godt liv i den avsideliggende byen. Her hadde de alt! Kulturhus med kinosal, bibliotek og ballettsal. De hadde svømmebasseng, sportshall og verdens nordligste piano. En kantine (som mest ligner en ballsal) hvor man kunne få mat 24 timer i døgnet. Et velutstyrt sykehus. Byen hadde virkelig alt. Utenom en kirke. Var det sånn at de ikke trengte noe kirke her tro? Ute i denne mektige naturen. Kanskje kunne de finne sin Gud blant fjell, is og kraftfull vind? Eller var forklaringen heller så enkel som at man i et kommunistisk samfunn hadde et komplisert forhold til religion? Det der har ikke vi så veldig greie på, må vi bare meddele der vi spaserer nedover den brolagte gaten. Gresset her, forklarer guiden oss, er importert fra russland. Vi fniser. Det høres jo helt absurd ut! Men vi passer nøye på å ikke tråkke på de dyrebare stråene. Det ville jo vært trasig om de hadde gjort så mye for å få gresset til å vokse her, for at to vimsete fotografer skulle tråkke det ned! 

Det er ikke bare gresset som er importert til 78 grader nord. Her hadde de til og med husdyr, griser og kyllinger. Akkurat det synes vi er så rart å tenke på! Griser og høner like oppunder nordpolen. En underlig tanke! Men det er mye som er underlig med denne forlatte byen. Vi lukker øynene og ser for oss hvordan det var her da den var fullt befolket. Vi hører barnelatter, ser for oss folk i sorte frakker, pelsluer og filtstøvler.  Bleke. Klare i blikket. Kvinner som fniser og haster forbi. Latter og alvor. Vodka og lys.

Øverst i byens hovedgate står en byste av Vladimir Lenin og skuer ut over byen, han har utmerket utsikt helt over til den skinnende Nordenskiöldbreen på andre siden av fjorden. Verdens nordligste Lenin. En merkelig setning. Verdens nordligste Lenin. Dette var på en måte Lenin og Russlands nordligste ”koloni”. Men her er ikke Lenin den som hersker. Litt lenger ned i gaten finner vi et stort skilt med bilde av den virkelige kongen her omkring: URSUS MARITIMUS -selveste kong isbjørn. Dette er hans land. Hans fjell og hans fjord. Mon tro hva han tenker om dette menneskelige forlatte redet? Vi blir fortalt at han har vært inne på kjøkkenet i hotellet en natt. Tatt seg en fest, tenker vi!

pyramiden guroogmonings-24.jpg
pyramiden guroogmonings-8.jpg

En polarrev spretter frem og småspringer nedover den tomme gata. Et underlig syn. Som alt annet her. Det er noe så utrolig underlig ved et sted som er forlatt. Bare en masse spor. I Pyramiden bodde single menn i et eget hus, single damer i et annet og barnefamiliene i et tredje. Galehuset ble familiehuset kalt. Under polarnatten, som varer i nesten tre måneder, er det bekmørkt døgnet rundt. Da måtte barna leke innendørs. Galehuset har blitt beleiret av måker. Masse måker. Det er reir og skitt og fjær overalt. Vi plukker ei måkefjær og setter i lua før vi rusler videre. Her i dette huset hadde vi bodd om vi hadde bodd her. Rart å tenke på. 

Vi fryser på tærne og er slitne, nå skal det bli godt å komme inn! Vi følger gruppen etter guiden inn på byens hotell, som har blitt restaurert og nå er det en og annen gjest som tar en overnatting eller flere. Her serveres vodka og russisk mat. Dette må ha vært et lystig sted! Så fort to slitne fotografer kommer inn i varmen her våkner de til liv! Monings finner en gammel platespiller og innbiller seg hvordan dj’n her må ha spilt opp til dans. Guro ler så det runger i veggene og ikke en dråpe vodka har vi inntatt! Her sitter bokstavlig talt festen i veggene. Man blir i godt humør bare av å sette tåa over dørterskelen. Her er det godt å være. Ikke rart selveste herr isbjørn brøt seg inn her.

pyramiden guroogmonings-20.jpg
pyramiden guroogmonings-13.jpg
pyramiden guroogmonings-3.jpg

Vårt opphold her er over, vi geleides ut i en gammel buss som skal frakte oss ned til kaia. Vi sitter stille og ser ut av det møkkete bussvinduet. I kveldssola oppe i fjellsiden, ved siden av den forfallene gruveinngangen står det med store bokstaver ” MIRU MIR” -Fred på jorden. Det er så fint. Her på denne utkanten av menneskeliv har noen strevd, båret og jobbet for å få frem dette budskapet. Det viktigste av alt. Fred på jorden. Plutselig blir det litt fint å tenke på at kanskje dette menneskesporet blir stående her i isødet i 500 år til.

 

I det vi seiler ut igjen fra kaia ved Pyramiden og solen er på vei ned bak fjellene, er det som om det er litt vemodig å forlate dette merkelige stedet. Det er som det reflekterer så mye ved det å være menneske. Ved å ville leve til det fulle og nyte godt av alt vi mennesker har skapt og funnet på. Det å bli drevet til å skape, til å produsere, men samtidig alltid ha en liten gnagende følelse av at det vi gjør er litt galt. Litt for mye og litt ute av proporsjoner. Som om vi setter for store spor i naturen. Det er den følelsen vi har i dagliglivet som vi har litt vanskelig for å sette ord på, men som alltid plager oss ”moderne mennesker”. Vi har for store sko, vi lager for store spor. Men så må vi innrømme at det er godt å gå med de store skoa også. Kan det finnes en balanse tro? Det evige spørsmålet om balansekunst. 

Vi står igjen på dekk i hver vår kjeledress og vinden biter i kinna og lyset er magisk. En ting er vi veldig enige om. Det er så godt å være menneske i naturen. Det er så godt å være til! Så får det heller være at vi ikke alltid klarer å leve i balanse med oss selv og naturen. Men å prøve så godt vi kan og å nyte livet, det skal vi gjøre vårt beste for å klare den tida vi er her.

Trykk på bildet for å se flere