Guro & Monings

Lukkede øyne

Guro & Monings
Lukkede øyne

FN-DAGEN

I dag er det FN-dagen og vi skal våge oss på å snakke om noe vanskelig. Vi holder på med vårt daglige liv, kjører barn hit, henter der, klager litt på at vi er slitne og lei og innimellom der steke kjøttkaker til middag og mase om at barna skal gjøre lekser, leser vi nyheter på mobilen.

”Halvparten av Jemens befolkning trues av sultedød,” sier nyhetene i dag. Under der et bilde av et avmagret barn. Vi scroller videre. Hvorfor reagerer vi ikke? Hva er det som gjør at vi ikke bryr oss? Er det en følelse av avmakt? Eller er det fordi ansiktene på ”de andre”, de som ikke er oss, rett og slett ikke har noen gjenkjennelsesverdi for oss? Er det som en gris i kjøttindustrien? Vi klarer ikke å forholde oss til det som et levende vesen på samme linje som oss selv? Er det der det ligger? Hvordan har vi kommet til dette? 

Er det fordi vi blir fortalt det av maskiner (tv, computer, radio) som gjør at vi ikke tror det? Vi må oppleve ting for å vite. Det holder ikke i dagens samfunn å tro. Og om vi så valgte å tro på dette. Sett at det var virkelighet? Hva gjør vi med det? Kan vi gjøre noe med det? Har det noe med oss å gjøre? ANGÅR DET OSS? 

”Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre, uden at han holder noget af dets liv i sin egen hånd. Det kan være meget lidt, en forbigående stemning, en oplagthed, man får til at visne, eller som man vækker, en lede, man uddyber eller hæver. Men det kan også være forfærdende meget, så det simpelthen står til den enkelte, om den andens liv lykkes eller ej.”

K. E. Løgstrup

Vi har alltid likt dette sitatet av den danske filosofen Løgstrup. Vi har ansvar for hverandre. Hva er det som gjør at vi fraskriver oss dette ansvaret? Hvis vi fortsetter å leve som vi gjør med en sånn kollektiv skam og skyldfølelse tror vi det fører til at vi bare enda mer lukker øynene. En slags fornektelse for at vi er en del av verden og at vi står ansvarlig for det som skjer, også med ”de andre”. Vi er ikke bare ansvarlige for det mennesket vi har foran oss, vi er ansvarlige for å leve på en slik måte at vi ikke påfører andre lidelser. Overhodet.  

Det at vi ikke klarer å se den store sammenhengen, tror vi hører sammen med alle løgnene vi blir fortalt -så mange ganger at vi tror dem. 

I en forelesning på universitetet ble det snakket om kontekst. Hvor viktig tiden, stedet og konteksten rundt oss er for hvordan vi oppfatter oss selv i verden. I denne forelesningen fortalte foreleseren om nazi-Tysklands transportadminstrator Adolf Eichmann, som ble tiltalt for å ha sendt millioner av jøder i dødsleirene under andre verdenskrig. Til sitt forsvar sa han : ”Jeg fulgte bare ordre”. Det er noe å tenke på. Gjør vi ikke ofte det alle sammen? Bare følger ordre? Fulgte ikke legene som utførte lobotomi på Sigøynere bare ordre? Alle som jobber på våpenfabrikken eller i kjøttindustrien, følger ikke de bare ordre? Vi, som sitter i sofaen vår og lever i et land som er finansiert av utvinning av Olje og våpenindustri -følger vi bare ordre når vi jobber og jobber for landet vårt? Når vi til syvende og sist er like ansvarlig for det som skjer i Jemen, som dem som sender misilene. Vi er alle ansvarlige. Vi må aldri tro noe annet! 

Jemen står nå altså på randen av en sultkatastrofe uten sidestykke i nyere tid, sier FN. Etter flere år med en brutal og grusom krig støttet av vestlige land. Hvor Norge har solgt inn bomber og granater til land som er beskyldt for grove krigsforbrytelser nettopp her. 

Hvor barn dør av sult, sykdommer som lett kunne vært behandlet, av bomber og missiler. Av ondskap. Fra oss.

I ettertid er det lett for oss å sitte i sofaen vår og si: Vi ville aldri gjort som Eichmann. Vi ville valgt annerledes! Vi hadde aldri fulgt ordre der. Vi ville aldri gjordt sånn mot andre. Men er det så sikkert? Når man står midt oppe i en situasjon, er det ikke alltid lett og se den virkelige sannheten. Vi tror for eksempel at om 20 år sitter våre barn på lesesalen på unversitet og lærer om kontekst og hvorfor mennesker handler som de gjør. Da kommer de til å bli fortalt at for 20 år siden var det helt vanlig å ha masse griser som ikke hadde tilgang til uteareale, for så å sende dem i konsentrasjonsleire, ja, eller store slaktehus. Dette var allment støttet av flertallet av mennesker på den tiden. De trodde det var normalt. De trodde ikke dyrene hadde følelser utviklet som dem. Så rekker din sønn opp hånden og spør: Hvorfor sa de ikke bare nei? Det hadde jeg gjort! Det sier seg jo selv at det å drepe andre er en forbrytelse! 

De vil ikke kunne forstå våre valg. Om vi så sier: Vi fulgte bare ordre. Vi gikk i blinde, fulgte flokken. Våre barn vil konfrontere oss! Hvorfor brøt du ikke ut? Hvorfor?

Velger vi selv eller lar vi andre velge for oss? Det er faktisk opp til oss.

I 2017 eksportert Norge våpen for 3,4 milliarder kroner, mens de fremmet fred og jobber for menneskerettigheter. Hvor ligger logikken i dette? Vi jobber for fred, men er aktive i våpenindustrien. Er det praktisk mulig å gjøre disse to tingene samtidig? Det er da ingen tvil om hva våpen er laget for? Hvordan kan vi overhode lukke øynene og ta imot disse blodpengene til landet vårt og i neste setning snakke om å fremme menneskerettigheter og jobbe mot fattigdom og nød og konflikt? Kan vi det? Kan vi virkelig sitte i sofaen og vite at Norge har store inntekter av å skape konflikt i verden? At vi tjener penger på det? Kan vi det?

Jan Egeland har uttalt at ”sivile i Jemen sulter ikke, de sultes til døde. Det må gå tydelig frem at den verste hungersnøden på vår vakt helt og holdent er menneskeskapt av Jemens stridende parter og deres internasjonale støttespillere.”

Der har vi det: MENNESKESKAPT!  Skapt av menneskedummhet, menneskeignoranse, menneskegrådighet, mennekseansvarsløshet!

Er det menneskeskapt kan vi også løse det med menneskemot, menneksevisdom og menneskekjærlighet! Men da må vi alle våkne opp fra fornektelsen, åpne øynene og se virkligheten. Våge å ta ansvar og si i fra. 

“Be the change you want to see in the world,” sa Gandhi. Og det tror vi så innmari på. Tør vi å velge hvordan vi lever våre liv selv? Eller skal vi bare følge ordre? Fortsette å leve som om vi ikke har noe ansvar i denne jorda, denne situasjonene, for de andre.

Vi har alle ansvar for hverandre.


Dine tynne armer rundt min hals. Øynene dine har fått et slør, et ugjennkjennelig slør. Er det døden som lurer? På alle kanter lidelse. I dette inferno som kalles verden. Det finnes ingen rettferdighet. Ingen rettferdighet! Her finnes bare ondskap og tørr sand. Ingenting vil vokse her, ingenting kan gro. Kun sand og brennende hete i dette menneskeskapte helvete! 


Men vent, midt i alt dette finnes det liv! Det finnes kjærlighet! Dette livsviktige frøet i mennesket. Frø som kan overleve et hvilket som helst inferno her på jorda! I Frøet ligger kjærligheten! Menneskene bærer dem i hjertene sine, kjærlighetsfrøene. De bærer dem over sand og brennende hete. Til det begynner og regne, til jorda blir fuktig og flammene stopper. Da kan de slå seg til ro og la alt spire! Slik er det i menneskenes verden!