Guro & Monings

Når løvet faller

Guro & Monings
Når løvet faller

I dag er det en av disse vakre høstmorgenene du får i oktober.  De første spede høsttegnene. Sol som skinner gjennom gule høstblader som flyr av trærne, som danser gjennom lufta og lander mykt på den våte jorda. Det lukter jord overalt.  Det er sånne små øyeblikk av glede over å få være her på denne underlige kloden, høstblader som flyr.

Vi tenker på Maria, for noen dager siden begynte håret hennes å falle av. Akkurat som høstbladene. Fall heter det på amerikansk, ganske dekkende egentlig. Alt faller.

Høsten er noe av det vakreste som er. En tid for kjærlighet, stearinlys og holde seg varm. Uten høsten kommer ikke våren. Vi vet at den kommer: våren! Tida da alt som falt, spirer og gror igjen – kommer tilbake. Kanskje må det både høstvind og en snøstorm til før våren kommer, men den kommer. Men først: høsten!

For noen uker siden tikket det inn en melding fra Maria (vi har en sånn fin gruppechat som det strømmer så mye kjærlighet i alle retninger): 

”Hei søtinger! Det har vært så fint å følge dere på Svalbard. Så mye latter og moro! Akkurat nå er jeg på vei hjem fra sykehuset, fordi i kveld skal vi ha en aldri så liten kraftsermoni hjemme. Tenne bål, samle noen venner og familien – og barbere hodet mitt. Jeg har nemlig bestemt meg, jeg begynner kur i morgen.”

Gåsehud. Hårene reiser seg. Nå starter det. Nå er det i gang. The struggle is real! ”Vil du at vi kommer å fotograferer?” melder vi tilbake i kor. Det vil Maria veldig gjerne og det blir Monings, som bor litt nærmere, som slenger seg i Toyotaen og kjører til Hvittingfoss denne tirsdags ettermiddagen for å være med på kraftsermonien til gards. 

Toyotaen ruller jevnt oppover dalene. (Til tross for at Monings har fått det for seg at det ene hjulet er ødelagt. En konstant klukkelyd tyder på at det kan stemme, til tross for at faren hennes har fjerna det vi trodde var årsaken; en termos full av lunken kaffe som lå under førersetet og klukka, men det er en annen historie). Toyotaen går jevnt og trutt, den, med joik på full guffe og havremelkskaffen i koppen sitter Monings bak rattet og vet ikke helt hva hun skal forvente seg. Men gleder seg. Det er alltid så godt å komme til gårds hos Maria og familien -og når Maria sier kraftsermoni, da vet vi at det blir akkurat det: KRAFTFULLT!

Og her fortsetter historien i jeg-form, akkurat sånn Mona opplevde det.

Toyotaen ruller inn på tunet og jeg parkerer litt i utkanten, for her er det flere biler. Maria har mange fine folk rundt seg . I dag er de her alle sammen. Bålet lyser, Falk sitter i toppen av et tre og vinker ivrig, Freja kommer løpende mot meg med en klem og Maria sitter midt i flokken sin. Smilende med to fjær i håret. Som en stolt indianerprinsesse. Varmen fra bålet og alle disse nydelige menneskene treffer rett i hjertet. Her blir jeg levende på et sekund. Barna løper rundt og finner små gaver som de gir Maria. Det er en stein, et reinsdyrsgevir, en blomst og enda en stein. Maria smiler og tar imot alt sammen med gode klemmer før hun danderer dem vakkert i gresset foran seg. Hun er tynn, men utrolig vakker. Det er som om jeg aldri har sett henne så vakker. Så sterk. Det er som om styrken lyser ut av henne. Litt som om hun har sjelen på utsiden av kroppen om du skjønner hva jeg mener. Som om hun er mer sjel enn kropp akkurat nå. Hun er så vakker. Så ekte menneske. Jeg blir så rørt. 

På veien opp har jeg bedt for Maria og familien. Det har vi ofte gjort i det siste, både Guro og jeg. Bedt for dem. Det er noe jeg har begynt med de siste årene det, å be for folk. Det turde jeg aldri før: Å snakke med Gud. Be om godhet og heling. Men det er ingen andre å henvende seg til når de store spørsmålene melder seg, så nå snakker jeg støtt med gammer’n sjæl. Det er så godt å koble seg på selve kilden og be om at gode ting skal skje. Det varmer sånn i hjertet! For meg svarer han som regel i vinden, og så kommer det gjerne en flue og setter seg på meg, sommer som vinter.  Jeg har mange ganger tenkt på at det er underlig at Gud skulle være en flue, men etter utallige opptredener har jeg innsett at det nok er sånn.. (Nå skjønner du sikkert hvorfor jeg ikke eier noen fluesmekke!) Men nok om det, tilbake til den fine høstkvelden rundt bålet hos Maria. 

Alle sitter rundt bålet, knitringen fra brennende ved er som en deilig bakgrunnsmusikk. Kyrne rusler fredelig rundt på beitet bak oss. På tørkestativet henger fargerike klær i alle størrelser til tørk i lufta. Det er så tidløst. Marias eldste datter Ronja reiser seg for å starte klippingen. Først deler hun håret inn i fem like store deler. En til hver av barna og en til mannen Nik. Stemningen har endret seg. Fra latter og lett summing blir det med ett høytidelig. Kraftig. Jeg kjenner at jeg vil gråte. Det blir så virkelig allting. Sykdommen blir med ett så skummel. Så fysisk. Ronja starter med klippemaskinen med ett rykk. Den lille brrrrrrrrr’ende lyden skjærer gjennom lufta. Maria smiler tappert. Mannen Nik holder en hånd på armen hennes. Alle barna på fang og tett inntil. Spente. Hvordan vil mamma se ut med helt kort hår?

Så klipper de på tur. Klemmer på tur. Smiler på tur og er alvorlige på tur. Alle sammen. Kaos av familiekjærlighet. De er som en enhet der de sitter. En familie. De er sammen om dette. Maria er heldig som ikke er en, men som er mange. Til slutt klipper Nik av henne siste lokke. Maria lar hånden gli over hodet. Sakte, sånn jeg har sett gamle og syke gjøre gang på gang og lurt på hvorfor akkurat denne bevegelsen er så typisk. Sykdommen har satt sitt spor. Det ultimate tegnet på kreft. Hårfallet. Som om hun er merket. Uniformert. Nå har de alle seks en hårtust hver i hånden. Alle de andre sitter stille rundt. Det er høytidlig alvor i lufta. Det bevrer av menneskelig mot. Av godhet. Av noe jeg ikke kan forklare. Kanskje er det det vi kaller håp? 

Barna er ivrige. Håret skal kastes på bålet. Maria, Nik og de fire barna, med alle de andre sittende rundt, går høytidlig frem til bålet. Kaster håret på. Flammene tar det grådig imot.  Mørket har begynt å sive på rundt oss og bålet flammer opp et lite øyeblikk og så strømmer det røyk. Maria står på andre siden av bålet for meg, opplyst av den glødende ilden. Eller er det fra henne det lyser? Jeg blir usikker. Hun blir stående der med hendene på det kortklipte hodet. Det blir stille. Så stille at man nesten kan høre kyrne på jordet bak oss tygge. Så plutselig er barnelatteren der igjen, og vi puster igjen. Jeg har visst holdt pusten, merker jeg. 

Maria tar runden og klemmer alle hardt og inderlig. Det er så innmari mye kjærlighet i lufta på en sånn tirsdagskveld til gards. Så mye rå, ærlig og helt ekte godhet. Så mye ønske om heling.

En liten flue lander på hånden min idet jeg skal til å ta et bilde igjen. Jeg stopper opp. Så er han her da! Gammer’n sjæl. Gud. Da har han kanskje hørt meg , gjennom den høye joiken og motorduren, da jeg mumlet mine bønner på vei opp hit. Jeg smiler . Så flyr den lille fluen sin vei. Jeg ser ikke hvor den flyr, men jeg skal vedde på den satt seg et sted hvor den nesten umerkelige kilingen fra små flueben vil oppfylle en bønn. Mens jeg står der helt borte i denne tanken hører jeg navnet mitt i det fjerne. Noen snakker visst til meg. Det er Marias stemme. Der står hun rett foran meg. Det er jeg som er langt borte. ”Vil du ta et bilde av pappa og meg? ” Det er det klart jeg vil. De står der, far og datter, i røyken fra bålet.  Man kan se hvor like de er når de står sånn.

Før jeg går får jeg en god, god klem og jeg er så takknemlig for at jeg fikk være med på denne sermonien. I det jeg setter meg i Toyotaen for å kjøre hjem i høstmørket, kommer tårene. Ikke fordi jeg er så trist, mer fordi jeg synes alt er så vakkert. Fordi jeg har blitt minnet på livet. På hverdagen. På styrken i oss mennesker. Midt blant underbukser på tørkestativet og kuer på jordet var det en sånn enormt magisk kraft i lufta denne tirsdagen. Jeg tror det er kjærlighet. 

På veien ned ringer jeg Guro. ”Hallo!” sier hun med sin alltid milde stemme. ”Hvordan var det? Var det fint?  Jeg har gått rundt i ring her i kveld og vært der sammen med dere. Du vet det, ikke sant?” For en gangs skyld er Monings tom for ord. Etter en stund sier jeg: ”Vet du, det er litt som den følelsen du har når du går ut av kinosalen etter å ha sett en skikkelig sterk og vakker film. Jeg kan ikke sette ord på det akkurat nå. Det er bare en følelse som det ikke finnes ord for akkurat nå. Men vent noen dager så skal jeg fortelle.”

Og her var den, fortellingen om den kvelden håret til Maria og de første høstbladene falt. Nå kan høsten bare komme. Vi er klare. Alle sammen. Har funnet frem tykke klær og lue. Hogget ved og gjort alt klart. Nå kan høsten og vinteren bare komme. Vi varmer hverandre og holder oss nær hverandre, vi setter oss tett rundt bålet sammen, forteller historier og prater, så skal vi nok ikke fryse. Og så, plutselig en dag, skal snøen igjen smelte rundt oss og den første hestehoven skal komme til syne. Bare vent. Da blir det fest og indianerdans rundt bålet! Bare vent! Den historien skal du bli den første som får høre.

Maria og håret-4.jpg
Maria og håret-14.jpg
Maria og håret-1.jpg
Maria og håret-64.jpg
forside eks 5.jpg
Maria og håret-18.jpg
Maria og håret-108.jpg
Maria og håret-90.jpg
forside eks 2.jpg
Maria og håret-105.jpg
Maria og håret-139.jpg
Maria og håret-146.jpg
Maria og håret-169.jpg
Maria og håret-191.jpg
Maria og håret-208.jpg
Maria og håret-5.jpg
Maria og håret-222.jpg
Maria og håret-265.jpg
Maria og håret-269.jpg
Maria og håret-277.jpg
Maria og håret-284.jpg
Maria og håret-297.jpg
Maria og håret-325.jpg
Maria og håret-301.jpg
Maria og håret-349.jpg
Maria og håret-364.jpg
Maria og håret-ekstra.jpg
Maria og håret-368.jpg
Maria og håret-384.jpg