Guro Skjelderup

Det som virker, det virker

Guro Skjelderup
Det som virker, det virker

Verdensdagen for psykisk helse

For ti år siden fikk jeg veggen i hodet. Livet stoppet. Helt opp.

Livet de siste årene hadde vært et helsikkes uvær. En orkan av hendelser som var utenfor min kontroll. Kjæresten min døde brått. Jeg havnet midt i tsunamien i Thailand. Lillebroren min ble hardt skadet i en bilulykke. Uvisshet. Sorg. Ekstremt stress.

Posttraumatisk stress, sa legen. Psykologen nikket, sa jeg var veldig syk. Jeg visste det; veien over gangen til do var for lang i flere uker, en potte på gulvet ved siden av sengen var løsningen. Selv det minste tegnet til stress, fikk kroppen min til å fyre, gå rett i kampmodus. Jeg hadde mistet evnen til å skille farlig fra ufarlig.

En stund var diagnosen en beskyttelse, en venn. Den fungerte som en forklaring. En forklaring som ble akseptert der ute.

Jeg var flink: Jeg var sykemeldt, sov, fikk etter hvert litt frisk luft hver dag, spiste riktig mat, gikk til psykolog.

Jeg snakket og snakket. Bearbeidet. Fikk ros for å være så reflektert, så åpen, så innsiktsfull. Det ble nesten en besettelse å være flink. Flink til å være syk. Si det riktige, føle det riktige, tenke det riktige. Angripe situasjonen oppskriftsmessig. 


Men jeg ble ikke bedre. Jeg gikk i ring. Kroppen verket stadig mer. Uroen var stadig økende. Marerittene kraftigere. Tåken i hodet stadig tettere. Magen alltid vond. Angsten rullet og rullet gjennom livet mitt. Hvordan kunne det være sånn? Jeg gjorde jo alt riktig.

Under vekten av lette, varme hender hos en kraniosakralterapeut åtte år etter diagnosen, fant kroppen endelig ro. Den roen jeg hadde gitt opp håpet om noen gang få oppleve igjen. Hos en healer fant sjelen min svar. Hos en biopat fant jeg årsaken til magesmertene. Magen, som en gastroskopi noen år tidligere, hadde friskmeldt etter alle kunstens regler.


Bønn (Ikon)
Vi ber ikke om utstkrifter,
forklaringer, diagnoser, prosedyrer
Vi ber ikke en gang om overbevisninger
Vi ber om å bli sett av en annen
Vi ber om et ansikt
- Stein Mehren


Det som er igjen av angst og uro i meg nå, er ikke posttraumatisk stress. Det er selve livet. Det skal være der for at jeg skal kjenne meg levende. Men borte er det som lammet meg fra å leve.

Jeg har trengt dem alle sammen; legen og psykologen. Kraniosakralterapauten, biopaten og healeren.

På veien har jeg lært å stole på meg selv. Jeg har lært at det som virker, det virker. Helt og fullt uavhengig av om behandlingsformen er offentlig godkjent. Jeg har bygget meg opp et skjold som gjør at jeg tåler å høre mumling om placeboeffekt og kvakksalveri. Fordi jeg kjenner i hver celle at det som virker, det virker.

Tenk om, ja tenk om, vi kunne anerkjent at det finnes mange veier til friskhet. Tenk om jeg kunne sagt til legen at healing forandret livet mitt og blitt anerkjent for det.

Jeg drømmer om et samfunn der healing kommer på blå resept. Der en klem og kjærlighet har større effekt enn Sobril. Jeg drømmer om et samfunn hvor vi igjen får tid til å være medmennesker. Der lyttende ører har større makt enn brølende munner.

All verdens medisin kan ikke erstatte kraften i å bli anerkjent for akkurat den du er og for den veien du har valgt.

Hvor hadde vi det fra?

Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?
- Kolbein Falkeid